4. jun, 2019

Forankret i... deg

Den svarte nå skal jeg spre frykt-kjolen er hengt tilbake i skapet, de sorte englevingene er byttet ut med de hvite jeg stort sett bruker, og halvmånen i pannen min er igjen gul, og ikke svart – og den er ikke opp-ned lenger. Hæ? Hva snakker hun om? Jeg hadde litt dårlig samvittighet i dag, som var så bastant og absolutt – i mitt forrige innlegg. Kanskje var det jeg som var grepet av frykt. Kanskje hadde jeg glemt alt det jeg tror på; tanken om at min verden bare er god. Kanskje har Gud selv skremt meg. Og kanskje var det ikke Gud i det hele tatt, men verden, og han som er i den.

Kanskje trenger jeg å skremmes, for å kjenne på kontrasten til hvordan jeg egentlig har det. Kanskje må jeg kjenne på hvordan det er å være en del av den verden som er i fritt fall, for å stadfeste at det er ikke min verden. For den verden jeg verken tenker på, snakker om eller på andre måter forholder meg til, er så langt fra det jeg erfarer i min umiddelbare virkelighet som du kommer.

Hva har jeg gjort i dag? Jeg har hatt et veldig hyggelig møte med to svært engasjerte kristne menn. Godt voksne menn – de er begge over 60. Og vi er alle tre enige om at det er velsignede timer vi tilbringer sammen, at Jesus er midt iblant oss og at vi faktisk har del i Gudsriket akkurat her og akkurat nå.

Hva har jeg på i bakgrunnen, mens jeg skriver dette? Salmeboka minutt for minutt, som jeg streamer fra NRK-appen. Hvilken salme er det som synges, akkurat nå? Nummer 004, «Gled deg, du Kristi brud». Og det passer jo egentlig perfekt, gjør det ikke?

Min brud :)

Hei, sjefen. Har du noe på hjertet?

Kanskje.

Men du vil ikke si det?

Jeg vil du skal lytte til salmene og kjenne på det du og disse mennene snakket så mye om i dag.

Din grensesprengende kjærlighet?

Det også.

Det som kommer til meg, når jeg lytter til deg, er at verden ikke kan gjøre noe mot meg – når jeg er så trygt forankret i troen på deg. Jeg føler, og tenker, at verden er designet for å gjøre oss redde. Kanskje meg mest av alle. Men når jeg har blikket festet på deg, og deg alene – når jeg husker på hvor virkelig du er, hvor allmektig du er, og hvor høyt vi elsker hverandre – da kan verden og han som er i den skyte alle pilene de vil, uten hell.

Føler du djevelen er ute etter deg personlig?

Ja.

Det er ikke så langt fra sannheten.

Jeg vet det.

Men det går bra?

Det gjør tydeligvis det. Jeg lever jo fortsatt.

Og bare så det er sagt, min elskede, så er din nest største frykt – å dø i en konsentrasjonsleir – noe som aldri, aldri, ALDRI kommer til å skje. Sannsynligheten for dette er like stor som sannsynligheten for at et esel setter seg på deg samtidig som en lama spytter på deg og en kenguru bokser deg i magen. Men bare for å avrunde, kan du ikke dele med leserne våre hvor akkurat denne angsten kommer fra?

Det var noe som ble fortalt meg, for sånn ti år siden. Helt i starten av denne vandringen. Jeg hadde kjent på dødsangst og alle mulige slags kroppslige plager. Personen jeg snakket med spurte om jeg trodde jeg kom til å dø. Jeg sa nei, at det hadde gått litt over. Da sa vedkommende:

«Du kommer ikke til å dø. Du er altfor viktig for Gud, til at han tar deg opp til seg nå. Hvis du skal dø, er det fordi myndighetene bestemmer seg for det, eller i en av konsentrasjonsleirene».

Og seriøst…. Jeg får angst bare av å skrive om det.

Da nevner vi det ikke igjen. Men. Sa ikke vedkommende implisitt at du ikke dør om disse to scenariene ikke skjer?

Tullekopp. Selvfølgelig skal jeg dø en dag.

Velvel, du vet hva Månebarnet sier:

«Døden er den vakreste daten du har».

Det var alt.

Gud og hans brud