13. jun, 2019

Jeg vant!

God kveld, verden. I dag har jeg vunnet en stor seier. En seier jeg også vant for tre år siden. Men som førte meg i helt andre retninger enn det jeg hadde håpet – den gangen. Var jeg kryptisk nå? Jeg var kanskje det. Da får jeg vel fortelle dere akkurat hva som har skjedd i dag. Jeg hadde en samtale med psykiateren som står bak den (meget) påtvungne depotinjeksjonen med antipsykotiske medisiner, som jeg får én gang hver måned.

Vi snakket om nedtrapping og seponering. Det er et helsepersonell-ord for å kutte ut medisiner. Og der er jeg visst nå. I prosessen med å slutte å være en psykiatrisk pasient. Det som er nytt denne gangen, er at det er et element av tvil, en tanke om hva hvis jeg blir ravende gal – nok en gang? For tidligere, når jeg har sluttet på medisiner, har jeg alltid tenkt at selvfølgelig går dette bra. Selvfølgelig er vurderingene til de høyt utdannede menneskene med mine beste interesser i tankene, helt på jordet. Jeg er ikke syk – jeg har aldri vært syk. Og jeg trenger derfor ikke medisin. Det har jeg tenkt. tenker jeg mer i den retningen av at jeg krysser fingrene for at vettet ikke forsvinner samtidig med olanzapinen, som er virkestoffet i medisinen.

På fagterminologi er vel dette å regne for samtykkekompetanse. Min tanke om at «kanskje, bare kanskje, trenger jeg disse signalgule dråpene injisert i setemuskelen min». Likevel vil jeg slutte. Det handler om at det aldri er godt å si om den neste dosen med medisin sørger for at jeg havner i koma, eller i verste fall sovner for aldri å våkne igjen. For det skjer, det. I veldig få tilfeller, det skal sies. Jeg kjenner en som var i koma, som et resultat av en identisk dose med den samme medisinen. Så ja, det skjer at det går galt. En annen grunn til at jeg vil bli fri, er noe nevrologen sa til meg, da jeg møtte ham forrige uke. Han sa det finnes en pille som gis til ms-pasienter for å bedre gangfunksjonen. Men jeg kunne ikke bruke denne medisinen, rett og slett fordi den krasjer med den den antipsykotiske sprøyten. Er det mulig for meg å bli i stand til å gå mer enn tusen meter om dagen (på det aller beste, på svært sjeldne gode dager), er disse pillene virkelig noe jeg vil gi et forsøk. Men først må jeg altså slutte på nevroleptika og ha vært stabil over tid.

Hva sier Stemmen i Hjertet; årsaken til at de tvangsmedisinerer meg? Han sier tiden er riktig nå. At tiden ikke var riktig for tre år siden. Derfor tvang jeg frem noe som bare førte ulykke med seg. Men nå… nå har jeg fått et helt annet tidsperspektiv å forholde meg til. Jeg har fått en helt ny ro og trygghet, rundt hva enn denne skjebnen min vil vise seg å være. Jeg tror jeg har sluttet å være sint på Gud; sint fordi de tingene han forteller meg er mellom meg og ham – og ikke mellom meg og resten av verden. Jeg tror den tryggheten og roen jeg har nå, kommer til å være stødig og konstant – selv uten medisinene. Ja, jeg tror han har rett. Tiden er riktig nå.

Hva annet har skjedd i dag? Foruten å vinne en stor, personlig seier, har jeg spist is i dag. På den kaldeste dagen på lang tid. Nå sitter jeg hjemme i en tykk jakke og vurderer å plugge inn varmeovnen igjen. Men jeg er sta som få – og nekter å innfinne meg med at ti grader, et tykt skyteppe og sporadiske regnbyger er sommeren min. I stedet for å skru på varmen her, planlegger jeg noe som skal skje om en måned. Jeg drar i gang en samling på hytten til familien, i anledning bursdagen min. Dette skal skje på hytte-hytta, ikke på mammas bosted som også egentlig er en hytte. Sist jeg arrangerte bursdag med venner på hytta, var i 2010. Det var igrunn veldig vellykket, så jeg har høye håp om at det blir bra denne gangen også. Om ikke fem til ti ganger bedre. Vennene er skiftet ut, da. Det tenker jeg på som en upgrade. Uten å si noe stygt om de som var på hyttebursdagen for ni år siden. Det er bare det at de som er invitert nå, passer mye bedre til meg – slik jeg har blitt.

Jøss, dette innlegget tok lang tid å skrive. Men jeg fikk nå delt det jeg hadde på hjertet. Og det uten at Hjertet mitt ba om å få si noen ord. Jeg avslutter nå, bare for å bruke resten av natten på nettopp Hjertet mitt. Den manglende formidlingen av Jesus sine ord og tanker, gjør meg nesten litt bekymret. Men det er vel bare fordi jeg har blitt så vant til at han skyter inn med noen ord – nesten i hvert eneste innlegg jeg skriver. Får spørre om alt er i orden, om han er sint på meg, eller om han bare sparer ordene sine til vi er alene sammen, i Månebarnsengen på Chibirommet i Minihimmelen. Det var med andre ord alt. Takk for oppmerksomheten og god natt!

- Månebarn

Ps: Bildet er utsikten fra hytte-hytta, fra Alex’ og min hyttetur i fjor sommer.