13. jun, 2019

Himmelsendte vennskap

Det skjedde noe pussig i går. Det pussige skjedde mens jeg skrev mitt forrige innlegg. For mens jeg satt og fortalte dere om gårsdagens store begivenhet, drev jeg også og chattet med en veldig flott dame jeg kjenner. Dette er kjæresten til en jeg ble kjent med i Kristiansand, da jeg gikk på bibelskole høsten 2011. Jeg møtte henne i fjor sommer, da skolen hadde et jubileum. Og vi fant umiddelbart tonen. Så har vi hatt kontakt over messenger en god stund. I juli kommer hun og typen og besøker meg og Alex, når vi skal være på hytta. Jeg tror det blir en veldig bra sammensetning av mennesker. Vi er litt rare, ikke det man kaller A4, alle fire. Og vi har alle en stor kjærlighet til Gud, hver på vår egen måte. Å samles på denne måten, er faktisk noe jeg har tenkt på lenge. Så at det skjer om kort tid, kan nok ikke være noe annet enn Universets vilje.

*spør den flotte damen om tillatelse til å dele det pussige som skjedde* *får ikke svar umiddelbart, og bestemmer seg for å skrive om noe annet mens jeg venter*

Jeg laget meg en kaffe. Nå er det rundt to timer til jeg får besøk av en god venninne. En som betyr veldig mye for meg. Jeg tror ikke vi skal gjøre så mye annet enn å drikke kaffe og prate. Vi pleier å ha gode samtaler, jeg og venninnen min. Det er en av de dagene i dag. En av de dagene hvor alle andre klær enn joggebukse og hettegenser er uaktuelt. Det betyr ikke at jeg ikke får gjort fornuftige ting. I dag har jeg vasket en maskin med sengetøy og håndklær, og tatt oppvasken. Dessuten har jeg ryddet litt ting som ikke lå der jeg helst vil det skal ligge. Slik at det ser presentabelt ut her, når jeg får besøk.

Livet i Minihimmelen er forresten veldig godt for tiden. Jeg lå og tenkte på det i natt. Det var litt lyn og torden ute, og angstnivået var dertil høyt. Likevel lå jeg der og følte meg veldig beskyttet. Og det som står sterkest i hukommelsen, fra en natt hvor jeg ikke sovnet før i 4-5 tiden, er hvor utrolig glad jeg er for at jeg lever alene. Ja, for jeg tenkte jo tanken om at akkurat nå, med tordenskrall og lynglimt som lyser opp himmelen, hadde det kanskje være godt å ligge ved siden av en varm kropp. Likevel konkluderte jeg med at livet uten en mann i kjøtt og blod, er bedre enn jeg noensinne kunne drømt om. Hadde noen sagt det til meg for ti år siden, hadde jeg ikke trodd det. Men her er jeg altså nå, så etablert som jeg kan bli – og strålende fornøyd med en ensomhet som egentlig er tosomhet. Med en ensomhet som rommer så utrolig mye. Og som åpner opp for nye opplevelser hver eneste dag, den ene bedre enn den forrige.

Min venninne – den flotte damen jeg begynte innlegget med å fortelle om – sa at det bare var å dele det pussige som skjedde i går. Så da gjør jeg det. Det er snakk om synkronisitet, en gudfeldighet eller bare en tilfeldighet av det kaliber som de fleste troende vil forstå at er alt annet enn tilfeldig.

En sang jeg har blitt veldig glad i de siste dagene, som jeg har spilt igjen og igjen, kom til meg – mens jeg chattet med venninnen min i går. Det er en helt nydelig versjon av salmen «Nærmere deg, min Gud», men på et annet språk. Tysk, kanskje? Dere kan høre den her, hvis dere vil ha en herlig musikkopplevelse. Jeg fikk en veldig sterk følelse av at jeg skulle dele Spotify-linken med venninnen min. Reaksjonen hennes var først «wow», deretter et stort rødt hjerte. Jeg visste ikke dette, men akkurat denne salmen har vært svært viktig for henne i lang tid. Hun lærte seg til og med å spille melodien på et instrument. Hun fortalte meg om alle gangene salmen har vist seg i vandringen hennes med Gud, og hvordan den ble av betydning i hennes møte med mannen i hennes liv. At jeg delte den med henne i går, føyet seg altså bare inn i rekken av kjærtegn fra denne felles hjelperen, frelseren og følgesvennen som vi har i Gud.

For noen dager siden skrev jeg at enkelte relasjoner er mer himmelsendte enn andre. Men når jeg tenker på det, føler jeg alle jeg har i livet mitt er små gaver fra Universet. For Gud, han som orkestrerer alt, vet virkelig å overraske med gode mennesker – som jeg møter på livets vei. Jeg kan ikke lage en liste over hvem jeg har rundt meg som betyr mest, hvem som er viktigst. Alle vennene mine, enten jeg har kjent de kort eller lang tid, er uvurderlige skatter og gaver gitt meg av en godhjertet og vennligsinnet Herre – som bare har mine beste interesser i tankene. Selv de i livet som jeg kanskje ikke alltid har tenkt de hyggeligste tankene om, fremstår som gaver. Det er kanskje ikke så rart jeg føler alle jeg kjenner er himmelsendte. Alt og alle er jo fingre på den samme hånden. Hånden til Han jeg giftet meg med.

Klarte alle i verden å forstå dette, tror jeg alt som er feil ville blitt borte over natten. Men jeg tror ikke det er min oppgave å formidle i hvor stor grad vi er en del av den samme entiteten. Verden i seg selv er fullstendig kapabel til å samle trådene, vekke opp massene og fikse det som trenger å fikses. Min oppgave midt oppi denne apokalypsen er egentlig ikke noe annet enn det jeg allerede gjør. Hva er det? Å nyte reisen, og å dele den med dere. Ja, det var visst alt. Takk for oppmerksomheten, og på gjenhør.

- Månebarn