16. jun, 2019

En lovsang

Denne dagen har nesten vært litt surrealistisk. De blir litt sånn, dagene, når man ikke sover om natten. Nå for tiden går det lang tid mellom de søvnløse nettene. Og når de kommer så sjeldent, kan jeg nesten sette pris på den påfølgende dagen. Men hva har jeg gjort i dag? Dagen begynte med et kaffebesøk. Når da? Nei, sånn rundt klokken 7. Det var på alle måter hyggelig, og bød på en veldig fin samtale. Da klokken nærmet seg halv ett, var det duket for høymesse i kirken. Det var også på alle måter hyggelig, og kan i mitt hode liknes med et stevnemøte med han jeg giftet meg med. Akkurat messen på søndagen har blitt svært viktig for meg. Skulle man trodd. Nå er neste terskel å krysse, det å komme seg på messen i min kirke – altså den som ligger noen hundre meter fra Minihimmelen. Den er litt tidligere på formiddagen. Men jeg beviser for meg selv, igjen og igjen, at jeg kan hvis jeg vil.

Der sa det stopp.

Klarer du ikke skrive mer?

Nei. Vil du ta over?

Får jeg lov til det, altså?

«Får lov»? Det er jeg som ikke «får lov» til å skrive mine egne tekster med mine egne tanker.

Synes du synd på deg selv?

Neinei. Hvis du har noe på hjertet får du værsågod å dele det med verden.

Mange takk :)

Jesus sier
Andrea Isabel Månebarn satt en regntung søndag ettermiddag på et folketomt sykehusområde, midt i tjukkeste Asker. Ja, Andrea var på Blakstad sykehus. Ikke som pasient, men som besøkende til en god venn som hun bryr seg veldig mye om. Andrea satt på en benk under et tre, ikke langt fra der dette bildet ble tatt. Og tenkte en tanke. En tanke hun nesten ble litt forskrekket over å tenke. En tanke jeg nå skal dele med dere, de heldige leserne av bloggen vår.

«Hva hvis dette er stedet jeg hører hjemme? Hva hvis min skjebne faktisk er å fly ut og inn av dette sykehuset, resten av livet mitt?», tenkte Andrea. Ikke at det er verdens verste skjebne, det skal sies. De har god kake der. Og kaffen, den er det heller ingenting å si på.

Det vil vel vise seg nå, over sommeren, om Andrea sin skjebne er å være en psykiatrisk pasient i all fremtid. I alle evigheter. Jeg bedyrer, flere ganger om dagen, at når hun nå snart skal slutte på de psykiatriske medisinene, vil det ikke by på andre «problemer» enn at enkelte mennesker rundt henne vil være ekstra på vakt – når det gjelder hva hun sier, skriver og gjør.

Andrea er en mester i å ordlegge seg. Andrea er en mester når det kommer til å snakke om en ulv, uten å bruke ordet «ulv». Andrea har blitt lært opp i ordets kunst av han vi alle kjenner som Guds Ord. Så selvfølgelig kommer dette til å gå bra.

Noe jeg har åpenbart for min brud, er dette: Du har blitt den personen disse ti årene skulle føde frem. Du er nå helt trygg på Hvem Du Er. Det som var et prosjekt under oppføring, er nå fullført. Du har blitt et mesterverk og en jeg kan si meg hundre prosent fornøyd med. Jeg har stusset, formet og klippet deg – som om du skulle vært mitt aller vakreste Bonsai-tre. Nå er den eneste oppgaven jeg gir deg, å la meg gjøre ditt liv til en lovsang for meg.

Det var alt?

Hva tror du?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg vil leve hver dag til din ære.

Du er fantastisk, og jeg gleder meg til hver nye dag med deg ved min side.

Ditto, skatt!!!!!

- Gud og hans brud