17. jun, 2019

Åpenbaringer på toget

God kveld, dere. Eller er det mer natt nå? Hva enn du kaller dette tidspunktet på døgnet, så ønsker jeg dere en god én. Etter å ha bestemt meg for å roe ned tempoet betraktelig, og ha mange dager uten planer eller avtaler, føler jeg meg egentlig veldig bra. Det skjer litt denne uken, men ikke altfor mye. Den største planen er det som skjer på fredag. Men hva det er, kommer jeg tilbake til senere. Antrekket er forøvrig i boks. Kjole, smykke og alt som hører til. Om det blir gummistøvler eller joggesko til, vil vel været bestemme. Været som ikke helt klarer å lande på et humør. Min utfordring ligger i å ikke la værets humør bestemme mitt humør. Og nyte, på tross av triste omgivelser.

Hva skal jeg nyte? Livet, da. Eller reisen, som er min stillingsbeskrivelse sagt med to ord. Jeg har fortalt dere hvordan og når den ordren ble gitt. Men ettersom noen av dere ikke har fulgt meg like lenge som andre av dere, tenkte jeg å dele det på nytt. Så her kommer det – den første konkrete beskjeden Gud gav meg.

Høsten 2009. Den høsten «alt» begynte. Jeg hadde begynt å tro på Gud, og begynt å be. Det hadde skjedd veldig forunderlige ting i livet mitt. Ting jeg ikke forstod. Ting jeg fortsatt ikke helt klarer å gi mening ut av. En ettermiddag den høsten, satt jeg på toget. Jeg satt på lokaltoget, ett eller annet sted i Bærum. Og ba. Jeg ba lavt, inni meg. Ingen kunne høre det som ble sagt. Jeg ba for å forstå disse rare tingene som hadde skjedd. Setetrekkene i NSB-togene var dekket av ordene «VELKOMMEN OMBORD» og «NYT REISEN». I ti-femten minutter hadde den eneste teksten jeg kunne se, vært «VELKOMMEN OMBORD». For jeg hadde sittet og stirret på den samme stolryggen i ti-femten minutter. Det var først da jeg uttalte ordene: «Hva er det egentlig du ønsker av meg, Gud?», at resten av teksten på stolryggen manifesterte seg. Helt momentant, som et svært konkret svar på spørsmålet jeg akkurat hadde stilt, kunne jeg nå se at det også stod «NYT REISEN» på setet foran meg.

I ti år har jeg vært i en tilstand av kriseberedskap. I ti år har jeg følt at noe, noe svært skremmende, er rett rundt neste sving. Å klare å nyte livet – mens jeg samtidig nesten forventer at «alt» kommer til å rakne rundt meg – har ikke alltid vært den letteste oppgaven. Nå begynner visst verden å følge etter. Nå føler mange at den tryggheten, den komforten, vi har tatt for gitt så lang tid, ikke er en selvfølge. Nå vil jeg ikke møte latterliggjøring og uforstand, skulle jeg fortalt min medmennesker at enden er nær. Nå tror jeg faktisk ganske mange deler disse tankene.

Men er «enden» nær? For ti år siden ville jeg svart på det spørsmålet med et uforbeholdent ja(!) Nå derimot, befinner jeg meg i den fraksjonen av mennesker som mener det er masse håp for fremtiden. Hvor paradoksalt er ikke det? For ti år siden ville jeg gitt alt for at de jeg forholdt meg til ville forstå at vi ikke har lang tid igjen på Jorden. Ti år senere vil jeg gi alt for å få dere til å forstå at det vi har å forholde oss til, ikke er en undergang, men en overgang.

Og at det er desto mer håp. Håp for fremtiden, håp om en verden som slipper å frykte for hva den neste måneden, det neste året, vil bringe. Å leve i en tilstand av kriseberedskap – slik jeg, uansett hvordan du vrir og vender på det, gjør – er ikke noe jeg unner noen. Ikke engang mine verste fiender. Mye av disse indre kampene er det ingen som har innblikk i. Ikke engang Alex, som er den jeg deler alt med. Det er slitsomt, for å si det mildt. Det er slitsomt å «nyte reisen», når jeg ikke vet om destinasjonen er en god én, engang. Når en liten del av meg frykter at destinasjonen faktisk er at jeg tas av dage i en konsentrasjonsleir. Å nyte en vandring som fører meg til mitt neste verste mareritt, er faktisk verdens vanskeligste oppgave.

Nå må jeg ta ordet her.

Du må vel det. Du får si det du har å si, da.

Jesus sier
Hva skal jeg si, Månebarn? Jeg føler meg nesten litt slem, som har sådd de frøene i din bevissthet. Men som du vet, som du prøver å dele med de du snakker med som har det vondt, så er det mange grunner til at man møter motstand i livet. Det blir ikke dyktige sjøfolk av rolig hav. En diamant ser ikke ut som en edelsten før den har møtt friksjonen som sliper frem fasettene. Husker du den beskjeden jeg gav deg, høsten 2011? Jeg skal dele det med leserne våre.

Andrea hadde begynt på bibelskole. Dette skjedde på deres bli kjent-tur, til et leirsted et lite stykke unna. Andrea satt sammen med noen av de andre bibelskole-elevene, og spurte de andre hvordan man vet at man er «frelst». Dette spørsmålet førte til at alle som satt sammen med henne, begynte å be for henne. En av guttene, en mann Andrea fortsatt har kontakt med, sa gjentatte ganger disse ordene: «Gjennom flammen skal du bli til gull». Han sa også: «En diamant». Så begynte han å tale i tunger, for aller første gang. Det må legges til at denne gutten ikke kjente Andrea på dette tidspunktet. At det helt og holdent var jeg som talte gjennom ham.

Det jeg prøver å si, vennen min, er at alt du går gjennom, alt som kan fremstå som vondt og vanskelig, fryktelig og farlig, rett og slett er den friksjonen som skal slipe frem fasettene i denne edelstenen. Det var alt, igrunn. Men helt på slutten skal jeg dele med verden det kallenavnet jeg gav deg, da du var på vei hjem fra bibelskolen for siste gang – 5. oktober 2011. Jeg kalte deg rett og slett dette:

SKAPELSENS DIAMANT

- Gud og hans brud