23. jun, 2019

Verdens undergang?

Nå skal jeg ta dere ti år tilbake i tid. Til den sommeren alt begynte. Sommeren 2009. Det aller første jeg erfarte av Gud – med unntak av opplevelser i barndom og oppvekst som også forteller meg at Gud/Jesus har vært med meg hele veien. Det begynte egentlig den våren. Med en følelse. En sterk følelse. Man kan nesten kalle det en åpenbaring. Følelsen skylte over meg som en bølge, en dag jeg gikk tur med familiens hund i nabolaget til moren min. På dette tidspunktet tenkte jeg veldig lite på Gud og det som hører ham til. Det var ikke et stort element i min bevissthet i det hele tatt. Men plutselig bare visste jeg… plutselig forstod jeg dette. Det viktigste jeg har lært om Gud, egentlig gjennom hele dette 31-årige livet.

Gud er kjærlighet.

Det aller første Gud åpenbarte for meg, var rett og slett dette. Hva essensen av hans vesen er. Det er få opplevelser jeg kan huske, som var like skjellsettende. Like klare og tydelige. Like løfterike. Men den neste opplevelsen jeg skal fortelle dere om, var nettopp det. Løfterik. Dette var også en følelse. En følelse som ikke var like klar og tydelig som den jeg akkurat skrev om. Men likevel verdt å nevne.

Jeg husker faktisk ikke om denne opplevelsen kom før eller etter den overveldende innsikten om at Gud er kjærlighet. Og det er kanskje ikke så viktig. Men dette skjedde også i nabolaget til moren min. Og jeg tror det skjedde to ganger. En innsikt, en viten, om noe jeg fortsatt ikke har klarhet i. Innsikten om at snart, snart vil jeg vite Hvem Jeg Er. Snart vil de løse trådene samles, snart vil alle puslespillbrikkene falle på plass. Snart vil jeg se det store bildet.

«Galskapen» som inntraff litt senere den sommeren, ble innledet av en annen av Guds mange sider. Nemlig frykten. Det var en zombiefilm som var utslagsgivende. Og i noen uker var det bare frykt, angst, skrekk og redsel som omgav meg. Jeg spiste nesten ikke, jeg sov stort sett bare når det var lyst, og jeg var bombesikker på at zombieapokalypsen var nært forestående.

Da jeg, 11. august det året, leste om hva det store internettet hadde å si om hva som kom til å skje 21. desember 2012, falt mange brikker på plass i hodet mitt. Trodde jeg. Det gav mening der og da. At verden slik vi kjenner den, sang på siste verset. At enden på den 5126-årige Maya-kalenderens syklus markerte Jordens ende. Og at den redselen jeg hadde i hjertet mitt plutselig fikk en logisk forklaring. At jeg rett og slett hadde tatt inn, oppfanget, den tilstanden verden var i – på det underbevisste plan.

Jeg kjente ikke Gud da. Men jeg forstod at han var virkelig. Jeg forstod at han hadde en plan. Det var bare det at planen slik jeg forstod den da, ikke samsvarer med planen slik en Gud som er kjærlighet, på nåværende tidspunkt åpenbarer for meg. Kanskje var det meningen hele veien, at mitt første møte med Gud skulle være en sterk følelse av kjærlighet, etterfulgt av en altoverskyggende skrekk. Kanskje er dette en reise for å kjenne på sterke kontraster, mer enn noe.   

Gud lar meg ikke skrive mer uten at han får komme til orde.

Er det irriterende?

Neida :)

Fint. Nå som vi dykker ned i fortiden, tenkte jeg å komme med noen ord om noe du nesten har glemt. Ja, jeg tror du skjønner hva jeg sikter til.

Joda, jeg vet hva du har tenkt til å snakke om. Skal jeg bare gi deg ordet, da?

Ja, kan du ikke det?

Jesus sier
Bildet vi deler sammen med dette innlegget, er en illustrasjon av en liten tegnefilm som gikk på en skjerm ved gaten på flyplassen, da Andrea og hennes daværende kjæreste og nåværende bestevenn, skulle på ferie til Tyrkia. Dette skjedde 14. august (2009), altså tre dager etter dagen som endret Andrea sin verden for alltid.

Andrea hadde ikke bare fått en innsikt om at jeg er virkelig, tre dager før. Hun hadde også begynt å forstå at Jordkloden ikke er den eneste planeten i Universet med intelligent liv. Og at avanserte livsformer ikke bare har besøkt menneskene på Jorden tidligere, men også omgir dere og følger med på hva som foregår hos dere – her og nå. I forkant av flyturen hadde hun tenkt tanker om at det skal godt gjøres å fly fra Norge til Tyrkia, når romskip forkledd som skyer dekker hele himmelen. Og hun ble veldig satt ut da hennes redde tanker faktisk var illustrert på skjermen ved gaten.

Den lille tegnefilmen viste en blå himmel, og fokus som flyttet seg lenger og lenger nedover. Det var hvite skyer på himmelen, og etterhvert var det også skyer som så ut som de var laget av glass, eller et annet gjennomsiktig materiale. Deretter viste filmen en nedtelling – tallene 3, 2 og 1. Og idet skjermen viste tallet 1, kom det en gigantisk sol opp fra bak horisonten. Mye større enn hvordan en soloppgang egentlig ser ut, i virkeligheten.

Hva verden, eller jeg, telte ned til – visste ikke Andrea. Men at solen skulle eksplodere og utslette alt liv, var nok ett av de skremmende scenariene Andrea hadde laget i hodet sitt. Dermed var det å se denne tegnefilmen nesten som å få bekreftet alle de fryktelige katastrofetankene. Heldigvis overlevde verden den fryktede undergangen i 2012. Og vet dere hva? Andrea sin verden vil overleve alle påståtte underganger. Ja, det var visst alt. Takk for oss!

- Jesus og Andrea