28. jun, 2019

Håpløshet?

Det har vært en fin dag. Men det kommer ingen ord, nå som jeg satt meg ned med PCen. Ingen ord.

Kanskje ordene kan komme fra meg?

Jeg vet ikke helt jeg, Jesus.

Er du skeptisk til å gi ordet til meg?

Du sier jeg skal skrive blogg, men det er helt tomt i tankene mine og i hjertet mitt. Ikke bare tomt. Det er mørkt også.

La meg få komme med noen ord, da. Du vil ikke angre :)

*Andrea lar motvillig Jesus komme til orde*

Mange takk!

Jesus sier
Andrea har faktisk ikke noe annet valg enn å skrive dette innlegget. Og nå som jeg har fått ordet, skyter fingrene over tastaturet helt uanstrengt. Nesten helt uanstrengt. Andrea sliter litt, skjønner dere. Enda dagen i dag på alle måter har vært fin, er Andrea i det man kan kalle en bølgedal. Hva det handler om, kommer jeg tilbake til.

*Andrea nekter å skrive, og drar ut for å spise is istedet* *plutselig skjer alt annet enn bloggskriving, og det blir neste kveld før Andrea får fortsatt innlegget*

Andrea tar ordet igjen
En bølgedal, Gud? Jeg tror vi skal si «et anfall av lammende og forkrøplende håpløshet». Men nå har uværsskyene passert, og solen skinner igjen. Å føle seg så langt nede, er vel bare noe jeg må lide meg gjennom, når det kommer. Som jeg har forstått, er dette også en del av den grusomme ms-sykdommen. En styggedom på jord, var det en som kalte det. Og det er faktisk ikke så langt fra hvordan jeg vil beskrive det selv. Men la oss ikke gråte over en storm som er over. La oss heller glede oss over at solen er ganske fin, når den velsigner meg med sine livgivende stråler.

I dag har vært en over gjennomsnittet fin dag. Det gleder jeg meg stort over. Jeg gleder meg over en fin relasjon, til en flott dame jeg ble kjent med da jeg var 18. Vi har ikke hatt kontakt siden jeg var i begynnelsen av 20-årene, men gudfeldigheter ville ha det til at vi skulle møte på hverandre, og utvikle noe som ligger an til å bli et veldig fint vennskap. Jeg inviterte henne til og med til bursdagsfeiringen på hytten min, som skjer senere i sommer. Vi satt i flere timer i dag og skravlet over kaffe og vafler, og dro til og med på ettermiddagsmessen i Kirken. Den minste av disse Maria-figurene var en gave fra henne. Ser den ikke helt perfekt ut, sammen med de to andre?!

Foruten å være på et kaffebesøk som ble til et kirkebesøk, har jeg vært på Blakstad i dag. Bare for å kjenne på energien, velsigne stedet, sende mine tause bønner opp til Gud om å være nær de som befinner seg der, og mine takknemlige tanker om at jeg kan dra derfra. Enda jeg stort sett har det ganske godt, nå for tiden, glemmer jeg ikke hvor jeg har vært – tidligere på denne reisen. Og enda jeg ser med takknemlighet tilbake på selv de mørkeste nettene mine, er det med et svulmende og lykkelig hjerte jeg anerkjenner at jeg, nå i dag, har langt mer som trekker humøret opp, enn det motsatte.

Sa det stopp?

Ja. Men ikke fordi jeg bare ser håpløshet og mørke rundt meg.

Men fordi?

Fordi jeg vil bruke resten av natten i lønnkammeret, sammen med deg :)

Det sier jeg ikke nei takk til. Vi snakkes i de mer intime kanaler!

God natt verden!

Det var alt!!

Gud og hans brud