30. jun, 2019

Trygg

I dag våknet jeg av et høyt brak. Jeg visste ikke hva det var, men jeg antok det var torden. Det blir utgangspunkt for det jeg skal skrive om nå. De tre bevisene jeg har fått. Bevis på at min verden ikke er den samme som den verden jeg verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder meg til. Men det der er ikke helt sant, sånn som ting er nå. For jeg forholder meg til deres verden. Jeg setter meg inn i hva som skjer, jeg følger med på nyheter, jeg kan diskutere aktuelle samfunnsspørsmål med folk. Og selvsagt er deres verden på bønneagendaen hver eneste dag. Kanskje er det rett og slett lettere for meg å forholde meg til deres verden nå, når det blir mer og mer tydelig for meg at nei, dette er ikke min verden.

Det første beviset har jeg allerede fortalt dere om. Det er noen uker siden at dette skjedde. Den store eksplosjonen på en hydrogenstasjon i Sandvika. Et smell som hørtes i store deler av Bærum. Et smell og påfølgende sirener fra nødetater, som «alle» hadde hørt. Selv hørte jeg ikke et knyst. Og jeg hadde faktisk vinduet åpent da det skjedde.

Jeg må fortelle om noe annet, noe jeg ikke tenker er ett av bevisene. Så da blir det tre bevis, pluss noe som skjedde før avtalen om at Gud skulle fremskaffe fem bevis, ble inngått. Dette skjedde på kjøretur med moren min, og jeg forteller om det bare fordi apropos bensinstasjoner.

Så jeg er en person som legger merke til detaljer. Én av disse detaljene er hva bensin- og dieselprisen ligger på, når jeg kjører forbi en bensinstasjon. En dag så jeg en bensinpris på 14 kroner og noe, på en bensinstasjon i Østfold. Vi kjørte forbi den, men to minutter senere sa mamma at hun måtte fylle. Da kjørte vi til neste bensinstasjon, som lå rett i nærheten av den vi akkurat hadde kjørt forbi. Jeg sa at hun heller burde fylle på den forrige bensinstasjonen, da prisen var over to kroner billigere for literen. Men mamma hadde faktisk sett et helt annet tall enn meg. Hun hadde sett at prisen var på 16 og noe, på bensinstasjonen vi kjørte forbi. 14 eller 16 kroner, dyrt er det uansett. Men det er jo litt pussig at vi så to helt forskjellige tall.

Men for å fortsette på det jeg egentlig skulle skrive om. De tre bevisene. Det neste som skjedde, som kan regnes for å være et slikt bevis, var for noen dager siden. Plutselig bestemte himmelen seg for å falle ned; det kom et regnskyll så kraftig at det kom saker om det i avisene. Det regnet som bare juling her på Stabekk, også. Men jeg verken så lynglimt eller hørte torden. To av vennene mine, gutter som bor relativt nært her hvor jeg bor, både så lyn og hørte torden. Men det gjorde altså ikke jeg.

Det siste beviset er forøvrig det jeg føler er mest tungtveiende. Da denne hetebølgen som er nedover i Europa først ble omtalt av norske medier, skulle en av mine beste venner vise meg værvarslet for en by på sørkysten av Spania. Langtidsvarsel for en uke. Og alle temperaturene var bare veldig behagelige sommertemperaturer. Ikke én eneste av dagene var det meldt om temperaturer over 29 grader. Jeg syntes dette var pussig, så noen dager senere bestemte jeg meg for å sjekke værvarslet for et annet sted i Spania – på min egen mobil. Jeg plottet inn Barcelona. Og det samme synet møtte meg. Alle temperaturene lå på mellom 24 og 29 grader. Jeg delte dette med Alex, som svarte med at det er ikke i Spania denne hetebølgen er verst. Han nevnte Frankrike og Paris. Så da sjekket jeg, for tredje gang, værvarsel for de neste ti dagene. Denne gangen plottet jeg inn Paris. Og tro det eller ei – det var det samme synet som møtte meg. Bare koselig sommervær, ikke 30 grader engang.

Jeg skal ikke bagatellisere problemene deres verden står ovenfor. Men for min egen sinnsro og sjelefreds skyld, for å ikke gå under av dystopiske fantasier, er jeg nødt til å holde fast på tanken om at min verden, min umiddelbare virkelighet, er et sted det er godt å være – og et sted med fremtid og håp. Mine samtaler med Gud handler ofte om dette. De intuitive beskjedene jeg får, visjoner og mentale bilder, er alle med på å trygge meg når verden føles alt annet enn trygg. Avslutningsvis må jeg dele noe jeg ikke tror jeg har fortalt dere før:

Er det én beskjed som har gått igjen, de ti årene jeg har kjent Jesus, så er det dette: «Andrea, du har orkesterplass til apokalypsen, og skal få bevitne endetiden uten noensinne å rammes av den».

Fra jeg begynte denne reisen i 2009, og i flere år etter oppvekkelsen, fikk jeg opp det samme mentale bildet hver eneste gang Jesus minnet meg på hvor fantastisk trygg jeg faktisk er. Jeg fikk opp et bilde av et bygg i Bærum, ikke så langt fra der jeg bodde i ungdomstiden. Nemlig Kiwi-blokka på Slependen (hvis det sier dere noe). Hver eneste gang jeg tenkte katastrofetanker om min, eller om verdens fremtid, var det denne blokken jeg så for meg. Så viste det seg at denne blokken skulle bli hjemmet mitt i tre år. Og vet dere hva? Jeg valgte ikke å bo der, fordi dette bildet hadde gått igjen i gudsrelasjonen min. Er det egentlig noe jeg «velger»? Jeg seiler gjennom livet med en dyktig kaptein bak roret, og kan ikke annet enn å observere ham med de største hjertene i øynene. Han er flott, og litt etter litt faller jeg til ro med at destinasjonen han tar meg til, er en utelukkende god én.

- Månebarn

Ps: Bildet er Jesus-hyllen min i leiligheten på Slependen.