18. jul, 2019

Redder verden

Husker dere det jeg fortalte om i går? Det vi fortalte om, Jesus og jeg? Det kommer fortsatt bølger av tvil – etterskjelv, kan man si. Anfall av dystre fremtidsutsikter og tanker som ville gjort alle og enhver ille til mote. På ett eller annet vis skal jeg klare å fortelle dere om dette, uten å egentlig røpe hva «mitt verste mareritt» er. Kanskje gjør jeg det like mye for min egen del, for å drøfte de destruktive tankene – og kvitte meg med dem. Kanskje er mine besøk i de mest håpløse landskap for velsignelser å regne, når jeg kan dele det med verden og bruke også mørket for å vise dere Lyset.

Har jeg fortalt om den korte perioden da jeg hadde en kjæreste i kjøtt og blod, for noen år siden? Om hvordan jeg sov så dårlig en gang jeg var på besøk hos ham, at jeg trodde jeg kom til å gå fra forstanden? Og så fikk jeg en serie med tre forskjellige visuelle beskjeder; tre visjoner. I den første visjonen så jeg et landskap, en stor dinosaur, og et romfartøy som skulle til å ta av. Men i stedet for å lette fra bakken, slapp raketten ut et lite «pfft», og veltet.

Den neste sekvensen var et rom fullt av superhelter i maske. Men de så slitne og avdanka ut. De hadde vel hatt gode fremtidsutsikter, utsikter om å redde verden, men så ble det aldri noe av dem likevel. Så da satt de der og beundret de gjerningene de kunne ha gjort, men aldri helt klarte å gjøre.

I den neste bildesekvensen fikk jeg se en glansbildebok; en slik mange barn hadde før i tiden. Noen bladde gjennom boken. Og hver eneste side var blank. Det var ikke ett eneste glansbilde å se. Bortsett fra på den aller siste siden. Der var det et bilde av Jesus; et bilde fra evangeliene.

Der og da, mens jeg var en blanding av forelsket, forvirret og søvnløs, forstod jeg veldig godt hva Jesus mente med å gi meg disse visjonene. Forholdet tok slutt kort tid etter, og vedkommende er nå en av mine nærmeste venner. At Jesus skal fylle boken min, at jeg skal leve uten en fysisk mann ved min side – det har jeg forlengst innlemmet i min forståelse av skjebnen min.

*setter på spillelisten «Discover Weekly» på Spotify (en spilleliste som oppdaterer seg hver uke, og som presenterer meg for musikk jeg ikke har hørt før), og den aller første sangen som begynner å spille heter «Warrior Princess»*

«Mitt verste mareritt» handler om nettopp skjebnen min. Tanken om at noen andre tar over stillingen min i korporasjonen til Jesus. Men mer enn det kan jeg ikke dele. Det handler mest av alt om at det skal være en overraskelse, selv for meg, akkurat hva skjebnen min vil vise seg å være. De tankene jeg ikke klarer å riste av meg, de som ble plantet i meg natt til i går, prøver å overbevise meg om at jeg bare er en ørliten brikke i et spill; en ubetydelig bestanddel i et stort maskineri. Og at jeg verken er verdifull eller spesiell, i det store bildet.

Mens jeg sloss mot disse tankene i går, fikk jeg en gledelig notifikasjon på facebook. En kjær og god venn hadde postet noe på tidslinjen min. Det var så gledelig, så kjærkomment, at jeg velger å dele det med dere. Mine alltid overhengende tanker om nederlag, tap, håpløshet og ødeleggelse, handler i bunn og grunn om at jeg ikke klarer å redde verden. Og så bestemmer Sjefen min seg for å gi den oppgaven til en annen. En som er flinkere, penere, yngre, mer verdig, helligere og høyere elsket – enn meg.

Selvfølgelig vet jeg at ingen kan «redde verden» alene. Selvfølgelig vet jeg at alles skjebne er unik, og at vi alle har viktige oppgaver i denne korporasjonen. Likevel er dette mine mest destruktive tvangstanker. At jeg bommer på målet, forspiller alle sjanser, og sørger for at Gud må ty til sin «plan B». En annen tvangstanke er at jeg aldri var «plan A», engang, men bare en nyttig brikke i dette hjerteløse spillet.

Helt avslutningsvis deler jeg en link til tegningen jeg laget i går kveld. Mens vi snakker om å redde verden. Det er ikke store ting jeg gjør, i seg selv. Jeg ber og mediterer for menneskene; for planeten; for alt som er skapt. Jeg ber for de som kjemper på Lysets side, og for de som har Satan i ryggen. Jeg ber om orden i kaoset, balanse i Universet, om at denne hersens apokalypsen snart er over. Men noe sier meg at det jeg lengter etter og drømmer om, er langt frem i tid. Kanskje så mye som elleve år frem i tid. Noe sier meg at…

Gud sier deg at*

Hva sier Gud meg?

At du bekymrer deg helt unødig. Du redder verden dersom du klarer å roe ditt indre, selv når verden gjør alt den (han) kan for å vippe deg av pinnen. Du er min Krigerprinsesse. Den kampen som foregår i ditt indre er den eneste reelle kampen å snakke om. Nå skal vi avslutte, men først skal du fortelle om inspirasjonen til bildet du tegnet i går.

Det var en visuell beskjed; en visjon. Som dukket opp i kontemplasjon ved bruk av tungetale. Jeg fikk se Jordkloden, og alle de redslene som skyllet over den. Og jeg selv sittende i en trygg boble, langt unna all djevelskapen. Jeg satt i boblen min og klarte ikke gjøre noen verdens ting for alle de stakkars menneskene der nede. Jeg var fra meg av bekymring og oppførte meg egentlig ganske utagerende, inni den trygge boblen min. Men så fikk jeg se at jeg klarte å roe meg ned, stilne det bekymrede hjertet og de kaotiske tankene, å ikke la verdens uro påvirke meg. Og med min nyervervede sinnsro og sjelefred, klarte jeg å stilne også Satans angrep mot menneskene i verden. Når jeg klarte å ha det rolig på innsiden, forsvant også kaoset på Jordkloden under meg.

Og SLIK redder Månebarnet verden. Det var alt!

Gud og hans brud