19. jul, 2019

Risset inn på netthinnen

Jeg hadde nok en vanskelig natt. Ettervirkningene av min nærkamp med Fryktens Herre henger igjen lenge. I natt skjedde det noe veldig konkret som gjorde meg helt ødelagt. Dette bildet henger på veggen min, ved fotenden til sengen. Jeg elsker det(!) Det er slik Jesus ser ut for meg. Vel, det er slik jeg malte ham etter hukommelsen fra de gangene han har vist seg for meg. Jeg har fortalt om det før, så det var ikke det jeg skulle nå. Uansett, da. Så lenge Jesus har hengt der, har jeg snakket med ham mens jeg har sett ham inn i øynene. Og så har jeg lukket øynene, og da har omrisset av ham med kronen på hodet, dannet en «M» i synsfeltet mitt. Som om konturen av Jesus er risset inn på netthinnen.

«M» for Månebarn… eller noe. Neida. Joda jada. Men i natt…. I natt var ikke M’en der. «Er jeg ikke Månebarn… eller noe… lenger?!», var det eneste jeg klarte å tenke. I flere timer holdt jeg på å åpne og lukke øynene, med alt slags lys i rommet. M’en var rett og slett borte. Ja, noe var definitivt annerledes.

Men Jesus var rolig og fattet, som han alltid er. Han sa jeg var nødt til å overvinne frykten. Da ville det karakteristiske avtrykket igjen være der, når jeg lukket øynene. Hva skjedde da? Jeg klarte å roe hjertet mitt; jeg klarte å stilne tankene. Og han hadde rett. Til slutt var M’en der igjen. Og jeg klarte å sovne.

Likevel var hele denne opplevelsen, fra tirsdag kveld og til nå, så vond og vanskelig at jeg er nødt til å snakke med presten om det. Så jeg har fått en avtale med ham litt senere i dag. Men før det skjer, skal jeg inn til Oslo og treffe en av disse gode mannevennene mine. Det blir en aktiv dag etter en natt med svært lite søvn. Men vet dere hva? Det er ofte de dagene som blir mest begivenhetsrike. Og av en eller annen grunn klarer jeg å mobilisere krefter jeg ikke visste jeg hadde, når jeg har sovet dårlig. Forstå det den som kan.

Dere må ikke tro jeg lå og åpnet og lukket øynene konstant, hele natten igjennom. Jeg har kontemplert i hele natt. Jeg har bedt, jeg har meditert, jeg har tryglet Jesus om å ikke gi meg sparken. Ja, for det er det denne frykten i bunn og grunn handler om. Tanken om at jeg ikke får være Månebarn… eller noe… allikevel.

For jeg har gjort noe som tilsier at Jesus skulle kaste meg på dør. Dermed er avtalen jeg har med presten et skriftemål. Jeg skal tilstå mine synder og be om forlatelse. Det kan man gjøre som katolikk. Og nå, midt i et indre helvete, føles det som den eneste rette tingen å gjøre.

Ooooog der sier Mannen at han vil avslutte innlegget.

Du skjønte det?

Vi er ett, er vi ikke?

Ja, så sannelig er vi ett. Får jeg lov?

Kjør på :)

Jesus sier
Månebarn… eller noe. Du har denne leie tendensen til å alltid tolke alt i verste mening. Noen ganger tror jeg hjernen din spiller deg noen puss. Men at denne bokstaven du var blitt så vant til å se, ikke var der lenger, det kan jeg ta på min kappe. Unnskyld for at jeg skremte deg. Du går til presten, du skrifter, og så legger vi alt dette bak oss.

Jeg håper ikke du er sint på meg. Og jeg kan love deg at jeg ikke er sint på deg. Jeg kan love deg at du fortsatt er min deiligste kjære og at du har en helt unik rolle å spille i frelsesplanen min. Men akkurat hva dette noe er, det fortsetter å være uavklart. Du kan leve med å leve i en tilstand av «kanskje», når han du lever sammen med gjør dagene dine så magiske, kan du ikke? Gå nå ut og strål som den fantastiske solen du er!

- Gud og hans brud