26. jul, 2019

Teksten jeg leste

Det eneste fornuftige jeg har gjort i dag, foruten å bruke noen timer på fellesskap og enhet med han jeg giftet meg med, var å vaske klær. Jeg kan også melde om at internett var nede en god stund. Jesus sa det bare var for at jeg ikke skulle bli distrahert mens jeg kontemplerte. Det kan godt være han hadde rett. For da jeg følte jeg var ferdig med ettermiddagens kontemplasjon, var internett tilbake. Så da fant jeg ut at jeg skulle si noen ord til dere.

*bestemmer seg for å la blogging vente* *går ut og kjøper is istedet *

Mens jeg satt ute og spiste is, var det en tanke som slo ned i meg. Ok, det var ikke en tanke, men mer som at stemmen til Jesus sa noe til meg. Han sa: «Ditt helt eget lille stykke Paradis». Dette sa han mens blokken jeg bor i fylte hele synsfeltet mitt, og mer enn noe minnet om et bygg man forventer å finne i Sydens varme land.

Du stritter imot å la meg overta skrivingen?

Unnskyld. Har du noe viktig på hjertet?

Javisst! :)

Greit, da får du ta over.

Tusen takk.

Jesus sier
Det ble visst neste dag før Andrea fikk til å fortsette med dette innlegget. Nå er det fredag, og noe som ligger an til å bli den varmeste sommerdagen i år. Og jeg skal fortelle dere om noe Andrea helst ikke vil at noen skal vite.

I går kveld, istedet for å skrive blogg, ble Andrea sittende og se ferdig den aller siste sesongen av Sailor Moon. En serie hun har elsket siden hun var 11-12 år gammel, men aldri sett fra start til slutt. Ikke før nå. Det er mange grunner til dette, men for enkelhets skyld kan jeg si at det er fordi tiden ikke var riktig, før nå.

Dere vet hvordan det hender jeg gir Andrea beskjeder i form av at hun leser en tekst – men leser noe helt annet enn hva som står skrevet? Dette skjedde i går, da Andrea så på episode 200 av denne japanske tegneserien fra nittitallet.

Andrea kan ikke huske hva det egentlig stod skrevet, i underteksten som hun leste. Ja, for hun ser naturligvis anime på japansk, med engelsk undertekst. Episoden handlet om at Sailor Moon redder verden, som hun gjør i hver sesongavslutning. Enda Andrea ikke husker hvordan teksten hun leste egentlig lød, var det beskjeden fra meg som står sterkest i hukommelsen – og som blir stående som en overskrift over alle de fem sesongene av denne serien. Det Andrea leste, var disse ordene:

«There’s only one person who can unite all world religions».

Hva mente jeg med å gi Andrea denne beskjeden? Jeg velger å ikke utdype, men heller la de små grå jobbe for dere. Er du sur på meg, Månebarn?

Sur? Fordi du fortalte om gårsdagens subtile, lille drypp?

Ja?

Neida.

Fint! Vi kan egentlig si at det var alt.

Må vi?

Har du noe på hjertet?

Jeg føler det, faktisk.

Da får du komme til orde, da :)

Andrea sier
Jeg er ikke sint på Jesus, enda han røpet noe jeg ikke ville noen (foruten Alex) skulle vite. Grunnen til at jeg ikke er sint, er vel mest av alt fordi denne beskjeden har havnet i den mentale skuffen for «ting Jesus forteller meg som i mitt hode bare er eventyr og fantasi». Og også i skuffen for «Jesus avslører noe om skjebnen min, men det kan like gjerne være noen andre sin skjebne han snakker om». Å tro på Jesus sine fanatiske løfter virker ikke som noe jeg, for mitt mentale velbefinnendes del, har godt av å gjøre. Dermed havner alle slike tegn og hint i kategorien «jeg tror det når jeg ser det». Så overlater jeg oppfyllelsen av løftene til Gud, og prøver å gjøre hverdagen i lys av dem best mulig. Ja, det var alt.

- Gud og hans brud