27. jul, 2019

Den varmeste jakken på den varmeste dagen

Dette var en lang rekke dager øremerket tid Andrea bruker alene med Gud. Disse varme dagene som nesten ikke tillater Andrea å være ute, engang. Nå lurer Andrea på om det er hennes, eller Guds stemme, som skriver dette innlegget. Får jeg lov, skatt? :)

*Andrea nikker og smiler*

Takk! Dette er altså:

Jesus som skriver
Jeg skal ikke snakke så mye om hva jeg og Andrea gjør sammen, når vi setter av flere dager til å bare være forelska. Eller om Andrea sin asketiske livsstil, som nå har resultert at hun har klart å slutte å snuse. Om disse ugudelige (eller ubetydelige?) lastene, som forsvinner én etter én. Jeg skal ikke snakke om det faktum at Andrea sin virkelighet er tvers igjennom god, men at Andrea likevel føler hun sitter på kanten av et stup – og at «alt» er en hårsbredd fra å rase sammen. Men så nevnte jeg disse tingene likevel, til Andrea sin store irritasjon. Han er flinkere til å be om tilgivelse enn tillatelse. Det er nok noe vi har til felles, Månebarn ;)

*Andrea synes Jesus er umåtelig søt, og feller nesten en tåre fordi hun er så lykkelig i dette samlivet*

Du er lykkelig, og samtidig føler du «alt» henger i en tynn tråd? Det må være slitsomt å være deg. Det vet jeg alt om, for jeg erfarer jo virkeligheten gjennom deg. Vi er så ett – du og jeg – at det du føler, det føler også jeg. Men det at jeg er Gud, og har det store overblikket som du mangler, gjør at for min del er det en overvekt av positive fremtidsutsikter og optimisme, der du bare ser håpløshet.

Men hvorfor er Andrea så pessimistisk? Det kan handle om at hun har et visst form for overblikk, hun også, om ting som «folk flest» er uvitende om. Men akkurat her nekter hun meg å utdype. Så da får jeg vel føye meg etter fruens vilje, og skrive om noe annet istedetfor.

Jeg gir Andrea et ultimatum, og sier at enten skriver jeg om Negaverset – den verden som Andrea verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder seg til – eller så skriver jeg om lastene hennes. De som blir færre og færre. Hun vet hun ikke får lov til å velge, enda jeg presenterer henne for et valg. Jeg skal med andre ord fortelle dere om Andrea sin siste gjenværende last. Hva da? Shopping.

Denne jakken, en rosa Odd Molly boblejakke, ble anskaffet i går – på årets hittil varmeste dag. Den er kjøpt brukt fra finn.no, men var så ubetydelig brukt at merkelappene fortsatt hang på. Kvinnen Andrea kjøpte jakken av sa hun hadde kjøpt den, men funnet ut at den var litt liten. Og valgte derfor å selge den. De kunne begge være enige om at det var litt ironisk at handelen fant sted på en så varm dag. Andrea fant ut hva en slik jakke egentlig koster, og ble glad for at hun bare betalte en femtedel av prisen. Nå kan vinteren bare komme, tenker Andrea. Og sender et lavmælt løfte opp til Gud om at dette var siste krampetrekning av shoppingavhengigheten hennes.

Jesus?

Vil du komme til orde også, pusen?

Ja, jeg tenkte jeg skulle legge til noe.

Og du er ikke sint eller irritert på meg?

Jeg er alltid litt sint og irritert på deg :p

Det går bra. Hva vil du snakke om, da?

Jeg vet ikke. Men du ber meg ta over skrivingen, så da har vel du noe på hjertet – som må formidles med min stemme.

Mysteriet Månebarn. Alt hun tenker, sier og gjør, er orkestrert av Jesus. Du får se hva jeg har å si gjennom deg, da :)

Andrea sier
Det var stikkordet. Hva har Jesus å si gjennom meg? I den grad vi er ett, Guden og jeg, hva er hensikten med det? Hvorfor har han flyttet inn i kroppen min, hvorfor fyller han hver minste bestanddel av meg med Lyset sitt? Hvorfor klarer jeg ikke gjøre noe som helst uten at Gud gir meg beskjed om å gjøre det? Det må jo være for en grunn. Og det kan umulig være for å finne billige klær på internett som «det står mitt navn på». Spørsmålet er egentlig: Hva vil du med meg, Gud?!

*Gud sier at svaret på det spørsmålet vil manifestere seg snart*

Det var altså alt.

- Gud og hans brud