31. jul, 2019

Perfeksjon

Perfeksjon i aksjon er når du har to bilder i ramme, som du skal henge opp på veggen. Og du finner ut at bildene akkurat – på millimeteren – passer der du vil at de skal henge. Mellom taklist og dørlist var det akkurat så mye plass som bildene trengte, verken mer eller mindre. Jeg er så fornøyd og så overveldet av hvor himla perfekt alt er, at jeg egentlig bare går rundt og smiler. Jeg er så overveldet at jeg nesten ikke finner ordene for å dele det med dere. Men bare nesten. Jeg skal nok klare å formulere meg forståelig, på tross av at jeg er nærmest euforisk lykkelig («Manisk og hysterisk, mener du?», spør Jesus. Jeg bare ignorerer ham, og fortsetter å skrive).

Jeg må fortelle dere hva som skjedde i går. Etter at jeg hadde skrevet om de to plantene mine, Magda og elefantfoten som enda ikke hadde fått et navn, kom Alex med det mest perfekte navnet i verden. Han sa at den nye planten rett og slett måtte hete «Lena». Hvorfor tenkte ikke jeg på det? For allerede 12. juli, på bursdagen min, visste jeg at Magda skulle hete Magda. «Det er kort for Magdalena», sa jeg til folk som syntes det var et rart navn å gi en plante. Og i går, da jeg fikk elefantfoten i hus, følte jeg veldig sterkt at den og Magda var et par. Likevel kom det mest logiske navnet den kunne fått, fra Alex. Magda og Lena, som nå står på spisebordet og utfyller hverandre perfekt.

Synes dere det er rart at jeg gir navn til plantene mine? Det er nok litt rart. Men det handler om at jeg ikke har andre levende vesener boende hos meg. Og så er det jo hyggelig å omgi seg med noe som lever, enda det «bare» er planter. Personlig tror jeg det er mye bevissthet, vilje og personlighet i en plante. Og enda det sikkert høres sprøtt ut, kan jeg ofte føle om plantene er glade eller triste. Jeg følte at Magda ble veldig glad for å få selskap av elefantfoten Lena. Og jeg følte den ene orkideen min, den jeg har kalt Jon, ble glad da jeg klippet bort stilkene som var avblomstret, og festet de nye skuddene til støttepinnene som står i potten. Den andre orkideen min, den som heter Emmanuel, er egentlig glad hele tiden. Og er nå i full gang med sin tredje blomstring.

Vet dere at dette er en merkedag for meg? 31. juli 2016 skjedde det noe som på sett og vis var litt dramatisk. Etter fire år uten en eneste sykehusinnleggelse, var jeg plutselig pasient igjen. Vel, jeg ble egentlig ikke innlagt 31. juli 2016. Snarere 1. august. I inntaksbrevet mitt fra Blakstad, stod det at pasienten ankom sykehuset 31. juli klokken 23:59. Altså ett minutt før første august. Så var jeg pasient da, i ganske nøyaktig hundre dager. Dagen jeg ble skrevet ut, var det aller første jeg gjorde å delta på valgvake. Dagen herr Trump vant det amerikanske presidentvalget, var altså min første dag utenfor «murene».

Tenk at det er tre år siden, da. Tenk at nå, fra og med mandag, er jeg i prosessen med å bli helt fri – fra all psykiatri, all psykofarmaka, alt. Hvis livet fortsetter å være sånn som det har vært de siste to dagene, tror jeg ikke jeg har noen verdens ting å bekymre meg for. Men selvfølgelig vet jeg at livet ikke bare kan være solskinn, rolig sjø og smooth sailing. Likevel føler jeg meg rustet til å møte eventuelle skjær i havet, skulle de dukke opp.

Han sier takk, det var alt.

«Det var alt»?

Det var alt fra deg. Nå tar jeg over :)

Kjør på!

Jesus sier
Månebarn, vet du at det er dette som er livet ditt? At dette er hva du har lengtet sånn etter? Hva lovet jeg deg i natt? Jeg lovet deg, på tro og ære, at hvis du klarer å ignorere alle triggerne og alt som kommer av negative impulser, kun ment for å fremkalle frykt, så vil jeg alltid sørge for harmoni, medgang og flyt i livet ditt. Og det gjelder på alle måter nå når du er i ferd med å lukke kapitlet «psykiatri». Så sier jeg ikke mer enn det. Kos deg nå, og nyt reisen! *nuss på nesa*

- Jesus (og Andrea)