1. aug, 2019

Løven min

Jeg satt meg ned for å skrive. Da stoppet musikken. En liten uregelmessighet i den ellers strømlinjeformede hverdagen. Hverdagen som bare føles mer og mer vidunderlig. I dag, etter at jeg kom hjem, har jeg gjort to ting. Jeg har vasket en maskin med klær, og jeg har meditert. Ok, så har jeg ikke bare meditert. Jeg har også sendt haugeviser med takkebønner opp til Sjefen. Det er viktig å takke for alt. Det gir Guden lyst til å gi oss mer å være takknemlig for.

Hva synes dere om bildet, forresten? Personlig synes jeg det er så vakkert at jeg nesten feller en tåre. Dette var en feriegave fra pappas familie, fra turen deres til Sør-Afrika. Av ulike grunner kunne ikke jeg være med på den turen. Men jeg fikk nå litt Afrika, jeg og. I form av Aslan som nå henger på veggen min. Dette bildet var det siste som kom opp på alterveggen. Den er altså helt komplett nå.

Det er en søt synkronisitet omhandlende dette bildet. For det første, var ikke familien sin tanke «Judas løve» eller «Jesus», da de kjøpte dette bildet. De tenkte «Aslan», som er løven i bøkene og filmene om eventyrverdenen Narnia. For noen uker siden var jeg hos moren min, der hun bor når hun ikke er i Oslo. Og vi så en av Narnia-filmene sammen. Der sier Aslan til Lucy (en av hovedpersonene) at hun ikke kan komme tilbake til Narnia flere ganger, fordi hun er i ferd med å bli for gammel. Så sier han at hun er nødt til å bli kjent med ham slik han virker i hennes verden, under det navnet han har der. Hvilket navn er det?

Jesus.

Sa Jesus «Jesus»?

Han vil ta over. Får han lov?

Joda.

Er du misfornøyd med at jeg avbryter deg i bloggingen din, hver eneste gang du skriver?

Neida.

Litt irritert?

Joa.. Litt.

Men det går bra?

Jada :)

Flott! ;)

Jesus sier
Det er veldig sant at Aslan fra Narniabøkene er et bilde på meg. Men det var ikke det jeg skulle snakke om, akkurat nå. Jeg skal fortelle om den største katastrofen Andrea har opplevd på lang tid. Noe som gjorde henne helt forferdet, som knuste hele hennes virkelighet, som slukket alt hun hadde av håp…

*Andrea er meget misfornøyd med at Jesus skal dele det han nå skal dele*

…håp om at jeg skal oppfylle de fanatiske løftene mine. Hva skjedde? Andrea oppdaget sitt første grå hår. Hun nappet det raskt ut, og lette gjennom hårmanken sin foran speilet for å se om hun kunne finne flere. Det gjorde hun ikke. Så satt hun seg ned i sofaen og studerte hårstrået. Prøvde å finne ut hva hun skulle tenke om dette. Prøvde å se noe positivt ved det hele. Vel, noe positivt klarte hun å finne. Det så sølvfarget ut. «Å få grått hår er kanskje ikke så ille, hvis det ser ut som det er laget av sølv?», tenkte Andrea.

Nå skal jeg fortelle om to positive ting jeg forteller Andrea, i lys av denne traumatiske opplevelsen. I taxien på vei til den månedlige dosen med ms-medisin, ba jeg Andrea tenke tilbake til da hun studerte hårstrået. «Hva slags følelse gav det deg?», spurte jeg om. Hun tenkte seg godt om (les: tenkte ikke på noen verdens ting). Følelsen Andrea fikk, var at hårstrået hadde ertet henne. Forstå det den som kan. Det andre jeg forteller Andrea, er at Neo Queen Serenity fra serien vi er så glad i (altså Sailor Moon), også får sølvfarget hår med alderen. Og… hun lever til hun er langt over 1000 år gammel. Ja, vi får si at det var alt.

- Jesus (og Andrea)