2. aug, 2019

Himmelens Datter

Livet er vakkert, og jeg har hatt en vakker dag i den vakre kommunen min. Livet er en gave. Og jeg takker høyere makter for at akkurat jeg fikk akkurat dette livet. Det er riktignok mye jeg gjerne skulle vært foruten. Likevel må man ta det vonde med det gode, og prøve å huske på alt det som var godt – når man evaluerer dagene sine.

Når jeg går og legger meg, pleier Jesus å spørre meg hva som var det beste ved denne dagen. Noen ganger klarer jeg ikke trekke frem én bestemt ting, eller noen verdens ting, for den saks skyld. Da ber han meg tømme tankene, og la ham minne meg på de søte oppmuntringene som har kommet iløpet av dagen.

Han ber om tillatelse til å overta skrivingen.

Han krever å få overta skrivingen.

Sånn kan du også si det, ja.

Må du?

Jeg tror jeg må det, ja.

Greit…

Sa hun motvillig.

Ordet gis altså til Guds Ord.

Jesus sier
Er ikke fruen min fantastisk flott?! Jeg kjenner sommerfuglene danse rundt i magen min som om de skulle vært på syre, hele gjengen. Sier Jesus halvveis på spøk og halvveis på alvor, mens han prokrastinerer grunnen til at han ba om å få komme med noen ord. Men her kommer det, altså.

(Idet jeg avslutter det forrige avsnittet, avsluttes også sangen som spiller. I pausen mellom den forrige og den neste sangen, sier Andrea «Figlia del Cielo», igjen og igjen. Hun ønsker seg at akkurat denne kommer som neste sang. Og jeg, som den gode guden jeg er, oppfyller ønsket hennes. «Figlia del Cielo» begynner å spille, og Andrea smiler takknemlig. Vet dere forresten hva figlia del cielo betyr? Jeg kan fortelle dere at det er italiensk, og betyr «Himmelens Datter». Skulle Andrea hatt en tatovering i nakken som fortalte omverdenen hvem hun er og hvor hun kommer fra, er det nettopp dette hun ville tatovert.)

Men nok prokrastinering og digresjoner. Jeg skal fortelle om det som skjedde i natt. Det som Andrea egentlig har glemt – men som jeg husker, og som jeg kommer til å minne henne på. Jeg minner henne på det ved å be henne skru av tankene.

*Andrea skrur av tankene*

Der, nå husket Andrea hva som skjedde. Jeg tvang henne til å snakke med «den slemme stemmen», altså stemmen til Lucifer. Eller Lulu, som han heter – når Andrea ikke blir skrekkslagen ved tanken på ham.  

Lulu sa at de var nødt til å prate sammen. Han sa… «Vi skal jo redde verden sammen». Andrea var motvillig og skeptisk. Og hun fikk ikke puste. Det var som om luften stoppet opp, øverst i brystet et sted. Lucifer sa at når denne samtalen var over, kom Andrea til å puste helt uten problemer, ja hun kom til og med til å falle i søvn.

Skal jeg gjengi samtalen? Nei, det kommer jeg ikke til å gjøre. Men det var sant, det Andrea ble fortalt. De pratet sammen, Andrea hadde en lang rekke åpenbaringer og gjennombrudd. Og da samtalen var over var det ikke noe pustebesvær eller opplevelse av kvelning å snakke om. Så sovnet hun, og våknet glad og fornøyd i dag tidlig.

Men én ting deres påståtte antagonist har ytret, kan jeg likevel dele med dere. For det angår ikke bare Andrea, men dere alle. Han sa disse ordene:

«Hvis du lærer deg å ikke respondere på frykten, vil jeg ikke ha noe makt over deg».

Den kan dere tygge litt på. Så sier vi at det var alt.

- Jesus (og Andrea)