6. aug, 2019

Besøk fra Det Blide Sørland

Hei, verden. Nå har jeg litt å melde om. For det første kan jeg si at jeg har overnattingsbesøk, i et par dager. Det er et vennepar av meg, som har kommet helt fra Kristiansand. Mannen er en av mine beste venner fra bibelskoletiden. Han heter James. Men så lenge jeg har kjent ham, har han gått under navnet Kong James. Og i fjor sommer var jeg så heldig å få møte kjæresten hans, også. Hun heter Toril. Så har jeg blitt bedre kjent med Toril over chat, det siste året. De ble invitert til hytten min, tidligere i sommer. Men så kunne de ikke komme allikevel. Da ble jeg veldig glad for at de ville besøke meg nå, rett før studiene begynner – for begge to. I dag har vi dratt inn til Oslo for å spise middag. James spanderte alt på oss, snill som han er.

I morgen er planen at vi skal dra inn til byen igjen. Denne gangen sammen med Alex. Vi tenkte å gi dem en skikkelig sightseeing. Med meg i rullestol for anledningen. Men det har skjedd en utrolig bedring, hva gangfunksjon gjelder. Jeg skal ikke si jeg kan gå så langt jeg bare vil. Men rekkevidden er utvilsomt bedre. Jeg takker Gud, og krysser fingrene for at det er en bedring som vedvarer. Hvorfor det har blitt så mye bedre, er ikke noe jeg skal dele med verden. Men jeg har jo mine tanker – som jeg deler med noen, men ikke med alle.

Så må jeg fortelle om hva som skjedde på søndag. Som jeg allerede har nevnt, så ble det to kristne gudstjenester. Først søndagens hellige messe i min lokale katolske kirke. Deretter var jeg på et skikkelig hallelujamøte med en fantastisk dame jeg er så heldig å kalle min venn. Bildet her er av meg og henne. Noen ganger føler jeg rett og slett for å være en karismatiker, og lovsynge Gud av full hals. Begge gudstjenestene var gode og sterke opplevelser, og mer enn noe føler jeg meg hengitt denne romansen som aldri slutter å overraske.

Etter søndagens to gudsmøter, fikk jeg med meg en god venn hjem. En god mannlig venn som trengte noen å drøfte tanker og følelser med. Han har nettopp vært gjennom et brudd, og hadde altså behov for et lyttende øre. På ett tidspunkt følte jeg vi hadde snakket nok, og tenkte med meg selv at nå hadde det vært godt å meditere. Så sa min venn dette: «Du, det var noe jeg lurte på om vi kunne gjøre sammen». Jeg spurte hva han tenkte på. «Kan vi meditere litt?», var svaret. «Seriøst? Jeg tenkte akkurat at vi burde meditere nå!», sa jeg. Så da gjorde vi det, vel vitende om at det var akkurat det Gud ville vi skulle gjøre.

Hva som skjedde i den meditasjonen, er nesten verdt et helt innlegg i seg selv. Men for å gjøre det kort (og ikke utlevere mer enn strengt tatt nødvendig), kan jeg si at han opplevde noe han tidligere bare har opplevd hos de mest kraftfulle og erfarne healere. Når sant skal sies, var opplevelsen hans sterkere enn når han har gått til en healer og betalt penger for en session. Han både lo og gråt om hverandre, og kjente på uforløste følelser fra lang tid tilbake. Han sa på ett tidspunkt at han ikke var i tvil om at det var Jesus som jobbet i ham – og som jeg på en eller annen måte var en katalysator for.

Å kunne bistå venner i deres vandringer, er nok noe av det som får meg til å føle meg mest in tune med Gud, på min egen spirituelle reise. Er det noe godt denne relasjonen gir meg, noe jeg høster som frukten av mange og lange møter med Gudskraften, så er det nettopp dette. Det å virke som et spirituelt batteri – i møte med andre. Å gi videre det Lyset som min romanse med Jesus gir til meg. Og det er jo slik med Lys, at det blir ikke svakere av å dele det med verden.

Mine venner sover i stuen, mens jeg har lukket døren inn til soverommet – for en sjelden gangs skyld. Jeg føler meg heldig som har disse menneskene i livet mitt, og tror dette er vennskap ment å vare en livstid. På vei hjem fra byen, etter at vi gikk av bussen, sa jeg til Toril at blokken jeg bor i nesten kan minne om slike bygg man kan se i Syden. Hun sa noe veldig fint da – noe jeg tror Gud formidlet til henne. Da svarte jeg at Jesus sier akkurat det samme, men at det er veldig fint å høre det fra et annet menneske. Jeg skal gjengi det, og la dere tenke tankene deres. Toril sa:

«Nå fikk jeg følelsen av at om hundre eller tohundre år, kommer folk til å valfarte til denne blokken, bare for å se hvor du har bodd».

Det var alt. Nå kan dere tenke tankene deres.

- Månebarn