7. aug, 2019

Under min paraply

11. august nærmer seg med stormskritt. Denne datoen som har blitt minst like viktig som bursdagen min. De fleste av leserne mine vet hvorfor denne dagen er så spesiell for meg. Og jeg tror faktisk ikke jeg skal skrive så mye om hvorfor, eller om hva. Det jeg skal skrive om, er den avtalen jeg har gjort med Jesus. En Jesus som snakker til meg fra boligen hans, på tronstolen i dypet av mitt hjerte. Den Jesus som jeg begynte å bli kjent med, på denne tiden for ti år siden. Ti år av hellig union med selve Lyset – ispedd partier av det mest lammende mørke.

Det er kanskje dette mørket jeg skal skrive om. For avtalen jeg nevnte, handler i bunn og grunn om dette. Men jeg kjenner all kraft, all styrke, forlate meg – når jeg tangerer dette som jeg egentlig ikke skal forholde meg til. Likevel må det deles; likevel har jeg tvangstanker om at også frykten skal formidles, når jeg skriver til dere.

Frykten i seg selv, er så utrolig mangesidig. Det er angster for alt mulig. For at kroppen min skal svikte. I så stor grad at jeg ikke kan bo her jeg bor lenger. Angster for at jeg plutselig ikke vil være i stand til å betjene økonomien min. Angster for at dette behagelige livet plutselig ikke er så behagelig lenger. Angster for krig og uro, for at hele samfunnet skal gå opp i sømmene. For at de onde makter tar over verden fullstendig, og at livet mitt ender på stedet som er åsted for mitt nest verste mareritt.

«Avtalen» er rett og slett at skjer ingenting av det jeg har nevnt nå, før 11. august, skal jeg stole på Jesus når han sier at det aldri kommer til å skje. Men… jeg må være ærlig med dere. En stor del av meg tenker egentlig ikke at dette er en magisk dato. Datoen jeg legger all frykt og tvil til side, og stoler uforbeholdent på Jesus.

*sangen «This Is My Father’s World» begynner å spille på anlegget, og jeg føler at jeg får en liten dytt i en mer positiv retning*

Det Gud egentlig sier til meg, er at alt det jeg frykter kun er spekulasjoner. At det er scenarier jeg har i hodet mitt, som sannsynligvis aldri kommer til å bli virkelighet. Ikke så lenge dette er hans verden.

Du prøvde å utdype, men der stoppet jeg deg. Kan jeg få komme med noen ord?

Du kan vel det.

Takk, min elskede.

Jesus sier
Du vet, det du skriver om at alle angstene dine kun er spekulasjoner, er veldig sant. Det venter ingen store katastrofer i livet ditt. Ikke i din umiddelbare virkelighet, og ikke hva hele din verden gjelder. Har jeg ikke lovet deg at din verden er god? Det er dette den såkalte avtalen går ut på. At det vil den fortsette å være, så lenge du er i verden. «Avtalen» i seg selv er ikke at du skal slutte å frykte, så snart 11. august har passert. Du må gjerne frykte, til langt ut i desember. Avtalen er egentlig et løfte. Løftet om at 2019 passerer og blir til 2020, uten en eneste katastrofe. Og så kommer 2021, 2022 og 2030 – og du vil fortsatt være verdens tryggeste. Du vil fortsatt være under min paraply, dekket og forsørget i alle aspekter av livet. Det er løftet; det er «avtalen».

*Andrea leser det Jesus akkurat har sagt, og vet ikke hvordan hun skal fortsette*

Så da fortsetter Jesus. Du trenger ikke tenke, engang, når du skriver. Du må bare gi meg fingrene dine til min disposisjon. Så skal jeg komme med ordene mine. Mine ord om trygghet, om fred og ro, om fremtid og håp for deg.

*sangen «Under Min Paraply» begynner å spille, og Andrea vet plutselig hvilket bilde hun skal dele sammen med denne teksten*

Andrea Isabel Månebarn, vet du ikke at ti år av hellig union med selve Lyset, ikke vil kulminere i et salig antiklimaks på linje med slutten av Monty Python and the Holy Grail? Det er det stikk motsatte av hva som kommer til å skje. Gi frykten, angsten, stresset og bekymringen til meg. Og stol på at alt jeg har lovet deg vil du få. Og det med renter!

Jesus (og Andrea)