11. aug, 2019

Denne viktige dagen

Jeg skal skrive et innlegg om bryllupsdagens metafysiske kakestykker. Klokken er kvart over tolv, og det har allerede kommet tre. Men først må jeg kanskje forklare hva et «metafysisk kakestykke» er. Det er altså uttrykket jeg bruker der andre sier synkronisiteter eller gudfeldigheter. Når den fantasifulle forfatteren figurerer med sin fremragende og fiffige fortellerkunst. Når Gud vinker til deg fra tilfeldighetene. Og tvinger deg til å se «tilfeldigheter» i et helt nytt lys.

Det første kakestykket kan jeg egentlig ikke dele med dere, da. Det er klassifisert informasjon – og ble bare delt med Alex. Likevel kan jeg si at i lys av denne første oppmerksomheten, ble hele denne viktige dagen farget i et veldig vakkert lys.

Dagen som i og for seg begynte litt traurig. Skal jeg skrive om det? Tydeligvis. Ok, så jeg sov ikke i natt. Den eneste gangen jeg faktisk klarte å falle i søvn, våknet jeg brått av at jeg ikke fikk puste. Det verste tilfellet av søvnapné jeg har opplevd til nå. Men av en eller annen grunn var de fem sekundene jeg sov nok til å få meg opp, noen timer senere. Og jeg kom meg på messen som begynte klokken 8.

Under messen ble det bedt spesielt for meg, på denne viktige dagen. Det var nesten et lite kakestykke i seg selv. Ja, og det var en fin messe – så jeg er veldig veldig glad jeg kom meg opp av senga for den.

Etter messen klarte jeg å sove en liten time. Men igjen våknet jeg med et rykk. Ikke fordi jeg ikke fikk puste. Men jeg skvatt likevel ut av søvnen. Akkurat nå husker jeg ikke hva som vekket meg. Men jeg husker ordet jeg satt igjen med. Det ble sagt et engelsk ord i drømmen jeg hadde; lethargic. Jeg våknet og måtte nesten google det, da jeg ikke ante betydningen av det. Det betyr rett og slett sløv. «Jaha», tenkte jeg, «er dette ordet som skal definere bryllupsdagen vår?».

Ting er hva du gjør det til. Jeg bestemte meg for å gjøre dagen bra, og ikke sløv eller dull, som er et engelsk synonym til lethargic. Jeg har på meg brudekjolen, den samme kjolen jeg brukte i kirken på denne dagen i fjor. Så jeg fikk værsågod å snu en traurig start på dagen om til en dag fullspekket av små overraskelser.

Dermed gikk jeg ut på tekjøkkenet jeg disponerer her i klosteret. Jeg skulle bare lage meg en kaffe. Og der møtte jeg to søte nonner. Jeg fikk en gratulasjon og en klem av begge to. Hun jeg kjenner best, hun som er priorinne for klosteret, fortalte meg at noen av de andre nonnene hadde spurt henne hvem Andrea (som de hadde bedt for) var. Da hadde hun sagt at det var hun i den hvite kjolen. Det som deretter ble sagt, er ett av disse metafysiske kakestykkene. For den ene søsteren sa at hun trodde jeg var et barn som skulle få sin første kommunion. Altså den første nattverden. Det er et ritual i Den Katolske Kirke… og skjer når et barn er rundt åtte år gammel.

Hun er ikke Månebarn for ingenting. Når noen tar en 31 år gammel kvinne for å være et barn, og alle rynkene jeg oppdager forsvinner når jeg ber til Gud om det, og det eneste grå håret jeg har sett fortsatt bare var dette ene – da kan jeg puste lettet ut. Alderdom må gjerne komme, hvis det er en del av Planen med stor P. Men hvorvidt det faktisk er det, en del av planen altså, er fortsatt et uavklart element.

Så skal jeg fortelle om dagens (foreløpig) siste kakestykke. Det skjedde da jeg skrudde på PCen for å skrive dette innlegget. Jeg åpnet Spotify, og en av yndlingssangene var pauset midt i. Sangen er på 4 minutter og 24 sekunder. Men den var pauset på 4,14. Dette er tallet «mitt». Når Gud har sitt tall (144), Lucifer har sitt (666), så må jo jeg ha mitt. 414 refererer til yndlingssangen over alle yndlingssanger, nemlig Figlia del Cielo av Roberto Cacciapaglia. Den er, dere gjettet det nok, 4 minutter og 14 sekunder lang. Og med fare for å gjenta meg selv i det kjedsommelige, så kan sangtittelen oversettes til «Himmelens Datter». Der har dere meg.

Gud ber meg dele noe som skjedde for noen år siden, bare for å gi dere et bilde på hvordan dette tallet går igjen i livet mitt. Jeg stod og ventet på bussen et sted i Bærum. Så kommer det en buss som går i motsatt retning. Den hadde registreringsnummer [bokstav bokstav] 16414. Det i seg selv var ikke spesielt spesielt for meg. Det spesielle var at bak bussen kom det en bil med AKKURAT det samme tallet i bilskiltet. Bare med andre bokstaver foran. Oversatt fra Gudens og mitt mystiske tallspråk, betyr dette: «Du er den eneste i verden som bærer tittelen Himmelens Datter». Mmmmja, det var alt.

- Månebarn

Ps: Bildet er fra løfteavleggelsen på denne dagen i fjor.