14. aug, 2019

Husk Hvem Du Er

Hei, verden! Jeg fikk beskjed om å skrive noen ord til dere. Han som gav meg beskjeden ville ikke si så mye mer enn det. Men jeg antar at han vil gi meg ordene, bare jeg gir ham fingrene mine til hans disposisjon.

Han ville skrive dette innlegget, tror jeg vi sier.

Du vil skrive hele innlegget?

Ja?

Greit, får man vel si. Kjør på!

Jesus sier
Takk, får man vel si. Jeg skal snakke om noe Andrea aller helst ikke vil snakke om. Noe som har skjedd, som hun tenkte å bevare i sitt hjerte – uten å dele det med noen. Men det er når alt kommer til alt ikke slik det fungerer. Ikke når du har et nærmest tvangsmessig behov for å dele alt. Den «tvangen» kommer fra meg, fra en Gud som skriver en fantasifull fortelling med livet til sin brud. Og Andrea kan nekte så mye hun bare vil – hun kommer ingen vei med det. Det har hun forstått, og lar meg styre henne, viljeløs og himmelstyrt som hun er.

Dette noe som har skjedd, kan tilskrives jubileet vårt. Det som var på søndag. Andrea fortalte jo om disse søte, små oppmerksomhetene jeg gav henne. Men hovedgaven er det jeg skal fortelle om nå.

I 2011 satt Andrea og leste Bibelen. Hun hadde satt seg som mål å lese hele den store fortellingen fra start til slutt. Bibelen hun leste i, var den som ble brukt da hennes mor og far giftet seg. Bryllupsbibelen deres. Og det var en feil, i teksten som Andrea leste. Det var i fortellingen om Abraham. Det var en bindestrek som var plassert feil i teksten. Så navnet Abraham var skrevet slik:

«Ab-raham».

Det skulle nok vært slik at «Ab» var på en linje, mens «raham» var på neste linje. Men hele navnet var altså på samme linje i teksten, med den bindestreken som egentlig ikke skulle være der. Idet Andrea leste dette navnet, akkurat den dagen, dalte det ned et pollenfrø fra himmelen. Ok, fra taket, da Andrea befant seg innendørs. Et slikt lite frø som nesten ser ut som en svale, eller et fly.

«Ab» er forøvrig egyptisk for «hjerte» eller «sjel». Andrea hadde identifisert seg med dette ordet, da det er stavelsen midt i mellomnavnet hennes. Is-Ab-El.

*nå vil ikke Andrea skrive mer* *Jesus ber henne stilne de urolige tankene, og fortsette når «ab» er rolig igjen*

Nå hopper vi åtte år frem i tid. Til nå, i disse dager. For slike pollenfrø har dukket opp i livet til Andrea flere ganger de siste dagene. Hun har hatt ett i håret, som Toril gjorde henne oppmerksom på. Hun har sett de på klærne sine, og i sengen sin. De har dukket opp så ofte, at alt inni Andrea tenkte at dette ikke kunne være tilfeldig.

Noe annet som har dukket opp, i disse dager, er bildet av Simba fra Løvenes Konge. Simba som snakker med sin far, Mufasa, når han snakker til ham fra skyene. Teksten «Remember who you are» har gått igjen så mange ganger at Andrea nesten ble litt irritert.

Bildet her er fra Andrea sin eksamen. Den hun tegnet og skrev på denne tiden for tre år siden. Selve boken har gått tapt, men de ulike sidene er heldigvis bevart digitalt. «Eksamenen» i seg selv var en illustrasjon av det eventyret Andrea har i hodet sitt. Alex gav Andrea en 6-er.

Andrea synes det er fryktelig vanskelig å fortsette. Og kanskje er det ikke nødvendig å utbrodere. Kanskje skal «hovedgaven» deles slik den nå har blitt delt med dere. For de som har øyne til å se og ører til å høre. Jesus sier med andre ord: det var alt.

Himmelens Konge