15. aug, 2019

En prinsesse som kommer fra Månen

Lenge før 11. august 2009, lenge før Månebarnet, skjedde det noe i livet mitt. Noe jeg føler det er tiden for å fortelle dere om, natt til 15. august 2019. Dette skjedde da Månebarnet fortsatt var et barn. Og det skjedde på det tryggeste stedet jeg vet. Nemlig på hytta. Den som ligger like ved Fredrikstad, i Østfold fylke. Jeg husker det, men samtidig ikke. Jeg vet det har skjedd, at det ikke var innbilning eller en drøm. Likevel er det at det skjedde helt uforståelig for meg, den dag i dag. Men jeg får fortelle da, så dere kan danne dere et bilde.

Jeg husker jeg gikk opp til hytta fra stranden, svabergene og bryggen tilhørende området. Det var sent, men ikke midt på natten. Og jeg så månen. Det var bare det at månen fylte hele himmelrommet over meg. Som om månen dekket hele horisonten min. Den var altså sikkert hundre ganger større enn den vanligvis er – selv når det er superfullmåne.

Noen ganger ser man noe man ikke forstår. Da er den naturlige reaksjonen å lukke øynene, ha de lukket noen sekunder, og åpne de igjen. Kanskje det man så på er borte, eller ser annerledes ut. Jeg husker ikke hvordan jeg reagerte da jeg så denne gigantiske månen, en natt for sikkert tjue år siden, eller enda mer enn det. Men jeg har aldri glemt det.

Etter at jeg «ble» Månebarnet, har jeg sett denne opplevelsen i et nytt lys. Som om månen på steroider var det de spirituelle kaller en «glitch in the matrix». Noe som ikke kan skje, men som skjedde likevel. Noe som ikke kan forklares eller forstås med rasjonell og logisk tankegang. Men som fortsatt må anerkjennes som en reell opplevelse.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Det handler litt om at det er fullmåne i natt, det er nesten skyfritt på himmelen, men jeg ser ingen måne – når jeg titter ut av vinduet. Så i mangel på en «vanlig» fullmåne, deler jeg min opplevelse av å se en måne så stor, så massiv, at det ikke var plass på himmelen til noe annet enn den.

Så tenker jeg, i lys av det Jesus delte med dere tidligere i kveld, at kanskje den store månen jeg så den kvelden, var Mufasa som snakket til meg fra himlene. Kanskje månen alltid snakker til meg, og prøver å minne meg på Hvem Jeg Er. Kanskje var den store månen den kvelden på hytta, ett av mine første møter med en Gud hvis fantasi og oppfinnsomhet ikke kjenner noen grenser.

…og tenkte jeg det ikke, nå vil han komme til orde.

Ja, det vil jeg. Får jeg lov?

Neida.

Nei?

Joda.

Ja?

Jada :)

Jesus sier
Når Andrea sier «neida, joda, jada», er det kode for noe. Men for hva kan jeg ikke røpe. Kanskje noen har gjettet det. Jeg skal forøvrig ikke kommentere det hun har skrevet til nå, annet enn å gi et anerkjennende «JA!» til hennes teori om at den massive månen var en såkalt «glitch i matrisen».

Det jeg skal snakke om, akkurat nå, er en drøm Andrea hadde for noen år siden. Drømmen som ble opphavet til denne koden som hun kommer med, fra tid til annen. Andrea drømte om et hus fullt av baderom, det ene mer spennende enn det forrige. Kan et baderom være spennende?, lurer dere kanskje på nå. Når Andrea drømmer om bad (noe hun gjør av og til), er de alltid spennende. Det er kanskje ikke så rart, når det hun (stort sett) lever av, er det levende vann.

I drømmen snakket hun med en god bekjent av seg. En sjelfull mann med mange kloke tanker. Og på ett tidspunkt i drømmen var det plutselig jeg som snakket med henne, gjennom denne mannen. Andrea merker det, skjønner dere, når jeg tar over personen hun snakker med i drømme – og hun har en samtale med han hun giftet seg med. Mannen/Jesus sa:

«Folket kommer til å elske deg. En prinsesse som kommer fra Månen».

Da sa Andrea:

«Neinei, jojo, jaja».

…og så våknet hun.

- Gud (og hans brud)