16. aug, 2019

Kongelige på konsert

Dette bildet er hentet fra NRK. Jeg og Alex sitter bak en veldig viktig, veldig kongelig, norsk person. Ser dere hvem kvinnen i rødt er? Det er Hennes Majestet Dronning Sonja. Vi var så heldige i går, at vi fikk de beste plassene publikum kunne få, på gratiskonserten med Oslo Filharmonien som fant sted på Slottsplassen. Det var nesten litt pussig. At disse to plassene i det hele tatt var ledige, da vi ankom stedet. For alt annet var opptatt. Jeg og Alex konkluderte med at Gud hadde holdt av plassene til oss to. Jeg sier som de synger i sangen jeg hører på akkurat nå: Gud du er god!

Konserten i går var forresten en helt utrolig opplevelse. Klimakset for meg var da de spilte hele Ravels Bolero. Et musikalsk stykke jeg har digget helt siden første gang jeg hørte det, som ganske ung. Jeg er ikke spesielt bevandret med klassisk musikk. Men noe kjenner jeg jo. Og jeg hadde faktisk hørt mesteparten av det de spilte i går. Uten at jeg visste hva de forskjellige stykkene het. Da er det godt man har en Alex. Han kan mye om klassisk musikk.

Det er gode dager nå, i dette fredelige livet. Jeg omgir meg med flotte mennesker, jeg har hyggelige gjøremål – og jeg har fantastiske møter med han jeg giftet meg med. Han viser seg i livet mitt på så mange fantasifulle måter. Det skjer så mye fint at jeg nesten ikke husker alt, for å dele det med dere. Og noe er så subtilt og internt at skulle jeg delt det, ville det ikke gitt mening.

Men jeg kan fortelle om noe som skjedde i går. Noe som er konkret og håndgripelig. Og som setter søkelyset på hvordan Gud kan finne på å bruke meg for å spre lys og kjærlighet til menneskene rundt meg. I går så jeg navnet til en jeg ikke har snakket med på lenge, dukke opp blant de av kontaktene mine som var pålogget på Messenger. Jeg sendte et «Hey!» til ham (ja, for han er amerikansk). Det skulle vise seg at han akkurat hadde bedt til Gud. Bedt om et tegn, ett eller annet som viste ham at han ikke var fortapt og alene. Han fortalte meg at mitt «Hey!» ble et bønnesvar for ham, og at han egentlig bare hadde bedt som en «siste utvei».

Jeg la ikke så mye i det, at det at jeg tok kontakt føltes himmelsendt for ham. Men jeg takket Gud for at han ville bruke meg for å lyse opp dagen for en som hadde det vanskelig. Dessuten ba jeg for denne mannen. Og han kunne i ettertid dele at natten han hadde hatt etter vår korrespondanse på Messenger, var den mest forløsende og helbredende han hadde hatt noensinne.

Dette var en mann jeg ble kjent med på ChatRoulette – av alle ting, for mange år siden. Det er en nettside hvor du chatter med tilfeldige folk, over webcam. Jeg skal ikke si jeg fortsatt driver med det. Men jeg gjorde altså det, da jeg var innlagt i ett helt år, for mange år siden. Rett og slett av kjedsomhet. Da vi ble kjent, fortalte jeg ham at jeg er Jesus. Det er en sjanse for at det var tilstanden jeg befant meg i, akkurat da. Han kunne være enig i at jeg hadde esoterisk og åndelig innsikt som langt overgikk en typisk psykiatrisk pasient. Han uttalte også dette: «Hvorfor er du på et sinnssykehus? Du burde jo vært i et tempel eller et kloster!».

Så da er det fint, da, at jeg nå – mange år senere – nesten bor i et kloster. Jeg har en leilighet proppfull av betydningsfulle religiøse gjenstander. Og noe jeg føler, etter mange opphold i klostre rundt omkring, er at jeg aldri er nærmere Gud enn når jeg befinner meg mellom husets fire vegger. De som har æren av å komme på besøk, føler også dette. At her er Jesus midt iblant oss. At her er det en helt spesiell energi; her får man healing bare av å stikke hodet inn døren. Vel, nesten, i det minste.

Akkurat nå har jeg besøk av en god venninne. Hun som heter Kine. Vi sitter og driver med hvert vårt. Noen ganger er det hyggelig å være sammen, uten å gjøre så mye. Det er vel et tegn på et godt vennskap. At man kan nyte hverandres selskap, selv om man er sysselsatt med hvert sitt gjøremål. Jeg følte veldig sterkt for å skrive dette innlegget, skjønner dere. Og det var helt greit for Kine. Så da sitter vi her, i den velsignede sofaen i den velsignede stuen – lyttende til Jesusmusikk. Sånt må man bare tåle, når man kommer på besøk til meg.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin kveld og natt, og en nydelig helg. Mine planer er ingenting. Annet enn å komme meg på formiddagsmessen på søndag. Ja, og vaske en maskin med klær. Kjolen jeg hadde på meg i går fikk noen beklagelige flekker med sjokolade på seg. Kjolen er hvit, og er egentlig favorittkjolen over alle favoritter. Så da krysser jeg alt jeg har og ber til alle gode krefter for at kjolen blir helt hvit i vask. Takk for meg, det var alt!

- Månebarn