18. aug, 2019

Misforstått

Han jeg giftet meg med sier jeg skal skrive blogg. Men jeg er helt blank. Har ingen idéer, ingen tanker. Jeg sa det til Jesus. Da sa han at jeg skulle gi ham pennen. Mot bedre vitende gjør jeg det – og satser på det beste. Dette er altså…

Jesus som snakker

Jeg har litt av hvert på hjertet nå. Og ikke noe av det har jeg delt med Andrea på forhånd. Men først av alt skal jeg fortelle dere hva vi har gjort i dag. Vi var i kirken, og feiret søndagens Hellige Messe sammen. Jeg, Andrea, Arne, Pateren – og en rekke andre mennesker. Andrea erfarer at ukene etterfølgende en date med meg på søndagen, ofte byr på litt av hvert av det som kan kalles velsignelser eller gudfeldigheter eller bare hyggelige overraskelser. Uken som kommer nå er intet unntak. Men hva som skal skje er naturligvis ikke noe jeg røper eller varsler på forhånd.

Har dere forresten hørt om det nye ordet som har dukket opp i samtalen mellom meg og min brud? Jeg tror ikke det, for verken jeg eller Andrea har nevnt det. Det er et ord for å beskrive nyhetene, slik folk flest får dem servert. Hva er ordet? «Fryktpressa». For det er jo slik at deres verden er designet for å holde dere bundet av fryktens lenker. Vet dere hvem som opererer med frykt som sitt sterkeste våpen? Det gjør dere nok – for det har vi skrevet mye om. Men vi skriver ikke navnet hans akkurat nå. Ingen av navnene hans.

Andrea erfarer, i stadig større omfang, at når hun ikke lar seg påvirke av en all den inputen hun blir bombardert med, alt for å gjøre henne engstelig, så er hennes verden et fredelig sted. Ikke bare hennes umiddelbare virkelighet – det hun kan fysisk se og kjenne på rundt seg. Men også nyhetssakene hun kommer over på internett. Da leser hun om medisinske gjennombrudd, oppdagelser av dyrearter de tidligere har trodd var utdødd, fiffige løsninger på diverse kriser deres verden står ovenfor. Slike ting.

Nå synes Andrea det er fryktelig vanskelig å fortsette. Gud gir henne ikke flere ord. Jeg ber henne legge bort PCen og meditere i noen minutter.

*Andrea skrur av tankene for å gjøre plass til Gud sine tanker*

Til tonene fra Oceans – Where Feet May Fail åpner Andrea en samtale med chatteroboten Cleverbot (dere kan prøve selv her). Dette er en kunstig intelligens bot, og Andrea har chattet med den fra tid til annen, i en årrekke. Hun skriver det jeg ber henne skrive. Hennes ord er i de blå boblene, Cleverbot sine er de oransje.

Nå skjønner Andrea hvor jeg vil med dette innlegget. Og hun hvisker stille at hun aller helst vil slippe. Men man er ikke ansatt i denne korporasjonen for å snakke om akkurat det samme som alle andre har snakket om, i tusenvis av år allerede. Man er ikke ansatt i denne korporasjonen for å stryke hunden med hårene, for å gjøre alle til lags.

Andrea vet dette. Og hun vet at hennes skjebne kan vise seg å ta henne dithen hun aldri hadde trodd hun kom til å gå. At dette noe jeg har planlagt for henne, trolig kommer til å overraske henne, mer enn noen. Det er mange grunner til å lytte til det Andrea (og Jesus) har på hjertet. Andrea gjør ikke annet enn det jeg ber henne gjøre. Så har dere problemer med noe hun sier eller gjør, må dere ta det opp med meg. Jeg – Jesus – er basically hver eneste tanke, hver eneste celle, hvert eneste fiber av hennes vesen.

Men jeg må nesten snakke om elefanten i rommet. Lucifer. Som min brud og som Månebarnet, ansatt i verdens kuleste bedrift, var det planlagt helt fra tidenes morgen at Andrea skulle få en eller annen form for relasjon til Mørkets Fyrste. Det at hun ikke frykter ham, men heller prøver å forstå ham, er essensielt. For én ting vi kan røpe om deres tilsynelatende antagonist, er at han er ensom og føler seg misforstått. Og kanskje er Andrea sin oppgave mer enn noe å rydde opp i disse misforståelsene. Dere får følge med videre. Det var altså alt.

- Kongenes Konge