20. aug, 2019

Skyfri himmel og strålende sol

Hei verden! Nå er det Andrea som snakker til dere. Hun som ikke har noen verdens ting hun skulle ha sagt, når Stemmen i Hjertet hennes ber om å få spalteplass på denne bloggen. Ikke det at det plager meg. Ok, det plager meg litt. Fordi jeg vet at mange av dere har store problemer med å forstå eller tro på at det faktisk er Jesus som kommer med disse ordene. Alle ordene, det skal sies. Om det er min eller Jesus sin stemme – alt er fortsatt kanalisert, nedlastet, automatskrevet. Og de som kjenner meg sier de kjenner igjen min stemme, også i det som bærer preg av å være skrevet av Jesus. Men det er kanskje ikke så rart. Når man er så #ettmedGud som jeg er.

Jeg skal fortelle dere om en banal detalj fra dagens utflukt. Det virker som at jeg pushes til å dele disse småtingene, ting jeg egentlig ikke ilegger så stor betydning. Så i dag tok jeg toget fra Stabekk til Sandvika. Én detalj er at jeg dro hjemmefra ti minutter før jeg egentlig hadde planlagt å gå. Så viste det seg at togtidene var endret siden sist jeg tok tog. Enten det, eller så hadde jeg bare glemt når togene gikk. Hadde jeg dratt når jeg egentlig hadde bestemt meg for, ville jeg ikke rukket å komme meg til Sandvika til avtalt tid.

Men det jeg egentlig skulle dele, var noe som skjedde på toget – og i timene etter togturen. Jeg satt og så ut av vinduet, de tre stoppene som denne turen er. På den ene siden var det nesten skyfri himmel og strålende sol. På den andre siden var det store, tunge og mørkegrå skyer. Jeg bestemte meg for at jeg bare skulle se på den koselige solskinnsdagen, og ignorere uværsskyene. Men jeg tenkte jo med meg selv at uværet sannsynligvis kom til å komme til Sandvika på et tidspunkt. Og sendte en stille bønn opp om at det ikke ville skje.

Så gikk jeg av toget, og ned til kafeen som mine to gode venner var på. Dette er «russerne mine», som jeg kalte dem på facebook i dag. Kvinnen ved siden av meg på bildet heter Sofia. Hun er virkelig en av mine beste venner, og jeg er så glad i henne. Jeg er veldig glad i søsteren hennes, også. Det er hun som er mamma til den nydelige prinsessen som jeg er gudmor til. Hele den familien har en spesiell plass i hjertet mitt, og er alltid på bønneagendaen min.

Men ja, tro det eller ei – min intensjon om å ikke fokusere på uværet som lusket i skyene, bar god frukt. Vi hadde strålende sol, skyfri himmel og 23 grader all den tiden vi satt ute og drakk kaffe. Og jeg som vurderte å ta frem en av vinterkåpene mine til den hvite kjolen jeg tok på meg i dag. Kjolen er faktisk todelt. En enkel kjole med «kald skulder» innerst, og en gjennomsiktig blondekjole, også med «kald skulder» ytterst. Disse er ikke kjøpt på samme sted, engang – men har nesten helt likt snitt.

Det var ikke lange utflukten. Men jeg synes det er godt å bare ta en liten tur ut – slik at jeg føler det har skjedd noe i løpet av en dag. Hverdagen her hjemme, alene med Jesus, er likevel fortsatt noe av det beste jeg vet. Og enda det sikkert ikke høres sånn ut, kan en dag i ensomhet (som egentlig er tosomhet) være så givende og så oppløftende at jeg i perioder hvor det skjer mye, bare lengter etter å være alene med han jeg giftet meg med. Det er viktig for meg å verne om stilletiden i lønnkammeret. Å huske på at dette er et samliv, en relasjon med to personer. Og når sant skal sies, føles det slik – når jeg er alene hjemme med Guden min. 

I morgen har jeg tre avtaler. Én av disse er å spise lunsj med den snille pappaen min, ett eller annet sted i Oslo. Nå er det en liten stund siden jeg har sett ham. Så jeg tror det kommer til å bli fint å treffe ham igjen. Pappa bor jo i Bergen, sammen med sin kone og yngste sønn. Heldigvis er han i Oslo ganske ofte, av ulike grunner. Han er en mann med mange jern i ilden. Dermed synes jeg det er veldig hyggelig at han tar seg tid til å treffe meg. Og å snakke med meg på telefon nesten hver dag.

Planen for resten av dagen er ikke så stor og omfattende. Men jeg kan love dere én ting: Jeg skal bruke kvelden sammen med Jesus. Hva vi finner på, er aldri godt å si. At det vil være timer tilbragt klokt og fornuftig, det vet jeg allerede nå. Avslutningsvis må jeg dele en siste ting. I dag tidlig, før jeg stod opp, skjedde det noe stort. Noe viktig. Noe jeg har lengtet etter i lang tid. Hva da? Det får jeg spare til et senere innlegg. Det var altså alt. Tusen takk for meg!

- Månebarn