22. aug, 2019

Det som trekker humøret opp

Hei, dere! Dette er en slik dag hvor bare tanken på å gå ut gir meg vondt i magen. Dermed holder jeg meg hjemme, og prøver å få gjort fornuftige ting. Til nå har jeg støvsugd leiligheten og byttet sengetøy. I tillegg til å skifte ut håndklærne på badet. Det eneste som trengs å gjøres nå, er å sette på en vaskemaskin. Men det sparer jeg til i kveld. Ja, og så må jeg vaske Månebarnet. Det er nesten en selvfølge, med rent sengetøy og allting. I løpet av kvelden kommer det også en stor leveranse med mat, fra kolonial.no. Noen ganger spiser jeg, også. Så da er det fint å gjøre handlingen på den måten – å bare få det levert på døren. En tur i butikken for å handle alt jeg spiser iløpet av en måned, er mer enn jeg klarer. Sånn er livet med en kronisk nevrologisk autoimmun demyeliniserende betennelsessykdom. Men det at jeg klarer å støvsuge selv, enda det tapper meg for krefter i flere timer, gjør at jeg kan leve med det. Jeg har jo så mye som trekker humøret opp. Og jeg tror det er det jeg skal skrive om nå.

I går var en veldig bra dag. En dag som begynte på en artig måte. Jeg tok bussen inn til Nationaltheatret, fordi jeg skulle treffe faren min. Men jeg kom altfor tidlig, og ble sittende ved kiosken der og bare nyte det fine været. Det var en ung dame som løp rundt i blomsterbedet/buskene ved benkene. Hun forklarte det med at hun prøvde å fange en syk due. Jeg tenkte ikke noe mer over det. Så fikk jeg en sms fra pappa, om at det kanskje hadde vært bedre å møtes på Oslo S. Dermed gikk jeg mot t-banen. Og på vei inn på stasjonen møtte jeg på kvinnen som skulle fange duen. Jeg møtte også på duen, som hadde et skadet nebb. Den så veldig pjusk ut. Jeg spurte om kvinnen trengte hjelp, og det kunne hun bekrefte at hun gjorde. Med kombinert innsats klarte hun endelig å fange duen, og så tok vi like gjerne t-banen til Oslo S sammen. Kvinnen, duen og Månebarnet.

Så møtte jeg papsen min, da. Han hadde i underkant av to timer, før han måtte til neste post på programmet. Dermed tok vi en lunsj på et av spisestedene i Østbanehallen. Vi hadde det fint, maten var god, og det var samtalen også. Jeg og faren min pleier å ha gode samtaler. Han er en klok mann, og han er nok en av de i livet mitt som i størst grad prøver å forstå min litt spesielle virkelighet. Vi har så gode samtaler, pappa og jeg, at i fjor var han inne på tanken om å få en slik samtale filmet og vist på TV. Det var nesten det som skjedde, også. Vel, vi var på Dagsrevyen og snakket om følelser og erfaringer fra barndom og oppvekst. Pappa er godt vant med å være på TV, så det var nok ikke en «big deal» for hans del. Men for meg var det en stor opplevelse. Og veldig gøy, det skal sies.

Etter en bedre lunsj med kosmos’ beste, som vi kaller faren min innad i familien, hadde jeg noen timer hjemme med Jesus. Så var det tid for besøk hos frisøren min. Hun holder til her på Stabekk, og dette var andre gang jeg var der. Det ble en veldig vellykket klipp, med tilhørende gode samtaler og «det lille ekstra». For hun tok seg tid til å style og føne håret, og sette det opp på en klassisk og kul måte. Alt for prisen av det en dameklipp koster hos henne – som er langt mindre enn hva det vanligvis koster for frisør nå om dagen. Da jeg gikk derfra sa jeg at jeg følte jeg så ut som en filmstjerne på håret. Dere fikk jo se resultatet på bildet jeg delte i går. Det skal sies at det var helt tilfeldig at jeg satt med et speil bak meg, da bildet ble tatt.

Dagens siste avtale var middag med moren min. Det var hun som tok bildet av den fine frisyren. Vi spiste på en restaurant på Bekkestua. Et sted som egentlig er et bakeri, men som også selger pizza, øl og vin. Og den pizzaen… jeg har ikke ord. Det var dagens andre pizza. For det var det jeg spiste til lunsj, også. Begge to var veldig gode, igrunn. Jeg merker jeg blir sulten av å skrive om det. Men ettersom matleveransen er i dag, har jeg nesten ikke noe å spise her hjemme. Ett eller annet skal jeg nok klare å lage, med det jeg har i huset. Eventuelt matitere, som er et ord Alex har funnet på. Det er når man erstatter mat med meditasjon – når man spiser med sitt tredje øye. Jeg er egentlig ganske dreven på dette. Å nære cellene i kroppen med det levende vann og livets brød. Eller bare Jesus, som disse to uttrykkene egentlig betyr.

Nå skal jeg avslutte. Med en liten oppdatering angående noe jeg skrev om for noen dager siden. Min venn, han jeg gav healing her om dagen, fortalte meg akkurat at smertene i skulderen hans nesten er helt borte, etter healingen han fikk. Det var fint å vite. Jeg sa til ham at jeg gjerne gir ham mer healing, neste gang vi møtes. Kanskje smertene da forsvinner helt. Jeg krysser fingrene og gir det til Gud. Det var altså alt. Tusen takk for meg!

- Månebarn