27. aug, 2019

En havmann

Hei, dere. Jeg tror jeg skal komme med noen ord nå. Men akkurat hva jeg skal skrive om, står ikke helt klart for meg. Likevel sitter jeg her, med PCen på fanget, og får levert ord for ord denne teksten. En tekst som på ingen måte er tenkt ut av meg, før jeg skriver den. En tekst som jeg laster ned fra min kontakt i den høyeste himmel. Min kontakt jeg liker å tenke på som Gud. Men jeg kaller ham også Jesus. Forskjellen mellom disse to navnene er, for meg, ikke helt hva kirken jeg bekjenner meg til lærer. Kanskje er jeg verdens dårligste katolikk, og bare en vits som prøver å leke nonne. Men egentlig føler jeg meg plassert nøyaktig der jeg skal være. Med utradisjonelle tanker som fører med seg en evig vakling mellom å være en sinnslidende psykiatrisk pasient, og å være Guds kjæreste eiendel, hans elskede skatt og hans håp for denne verden. Hardt liv, dere? Dere har ingen anelse(!)

Det var vel ikke så vanskelig?

Du vil ta over?

Får jeg lov? :)

Jeg kjenner deg godt nok til å vite at jeg ikke har så mye jeg skulle ha sagt.

Mange takk, min brud!

Jesus sier
Andrea hører i skrivende stund på en coverversjon av Lady Gaga sin «Bad Romance». Men dette må jeg si: Andreas og min romanse er langt fra dårlig. Enda min brud kan ha dårlige dager, dager hun tviler på selv det mest elementære og grunnleggende ved livet hennes – min uendelige og altomfattende kjærlighet til henne – så er det alltid lyspunkt å skimte, bare hun lukker øynene lenge nok.

Det forstod dere kanskje ikke? Lyspunkt med lukkede øyne? Hva mener han med det? La meg forklare. Husker dere at Andrea, for noen dager siden, avsluttet et innlegg med å si at det hadde skjedd noe stort og viktig, før hun stod opp den dagen? Tiden har nå kommet for å fortelle om dette.

Jeg sier ett ord til Andrea. Avatar. Så ber jeg henne meditere for å få flere ord. Hun gjør som befalt, og blir bedt om å fortelle om noe som skjedde for mange år siden. Andrea er litt i tvil – hun trodde jo jeg skulle fortelle om gjennombruddet hun opplevde her om dagen. Likevel gjør hun som jeg sier, og fortsetter å skrive det jeg ber henne skrive.

Andrea var i 2014 på et retreatsted i Østerdalen. Der deltok hun på noe de hadde kalt Kreativ uke. Andrea deltok på retretten sammen med en rekke andre damer som også hadde meldt seg på fortellerverkstedet denne uken. Og hva gjorde de på fortellerverkstedet? De lekte. En av lekene gikk ut på at alle i gruppen skulle sitte på stoler i en sirkel. Og én fra gruppen skulle stå på gangen, med døren lukket. Så ble gruppen i sirkelen enige om hvem som skulle styre bevegelsene, mens alle de andre skulle herme etter denne personen. Den som var på gangen skulle deretter komme inn, og prøve å finne ut hvem alle de andre hermet etter.

Da det var Andrea sin tur til å gjette, var jeg litt sneaky. For idet hun åpnet døren og gikk inn til de andre, sa jeg rett og slett navnet på den alle hermet etter. Andreas blikk falt naturligvis på vedkommende med en gang hun kom inn i rommet, og hun så momentant at jeg hadde rett. Andrea sa kvinnens navn, og de ble alle veldig overrasket over at Andrea så det så fort. De spurte om hun hadde tyvlyttet. Andrea sa hva som sant var, at Jesus hadde sagt det til henne. Kvinnen som alle skulle herme etter, påpekte at det var jo litt juks. Det var kanskje det. Men det ble en god historie av det.

Ok, nok digresjoner. Det som skjedde for noen dager siden, var noe Andrea har opplevd noen få ganger tidligere. Men som har skjedd så sjeldent at de gangene det har skjedd, har det føltes som uvurderlige skatter. Det er også noe hun har trodd at bare kunne skje når hun ligger i samme seng som Jesus selv. Det som skjedde denne morgenen, var aller første gang noe slikt skjedde når Andrea var helt alene. Eller så «alene» som Månebarnet kan være.

Hva skjedde da? Andrea fikk se «noe» med lukkede øyne. Som om innsiden av øyelokkene var en skjerm; som om hun hadde på seg 3D-briller. Og det skjedde ikke fordi Andrea mediterte skikkelig hardt. Det bare skjedde, helt uten at hun måtte anstrenge seg det spor. Jeg har sagt til henne at det å meditere med håp om å «fremkalle» noe slikt, kan sammenliknes med å bade i Seljordsvannet og forvente å se en sjøorm. Men så kom denne såkalte «sjøormen» til slutt, og vi ble enige om at det er mye hyggeligere å kalle det en «havmann».

Det var alt.

- Jesus