27. aug, 2019

Lammende mørke

I natt var veldig vanskelig. Veldig vanskelig. Jeg lå og hadde de mest påtrengende katastrofetankene noensinne. På ett tidspunkt klarte jeg å sovne. Bare for å våkne kort tid etter, av en rar lyd som kom fra inni hodet mitt, og som gjorde at jeg skvatt ut av søvnen. Så opplevde jeg at hele rommet mitt blinket – også fra inni hodet mitt. Øynene mine spilte meg et puss, rett og slett. Jeg skjønte hva dette handlet om, og hva som kan gjøres for å forhindre at noe slikt skjer igjen. Men noe mer enn det vil jeg ikke dele – akkurat nå.

Akkurat nå har jeg forresten en video gående i bakgrunnen. En konsert fra Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, eller bare Mormonere, som de ofte kalles. Det er et stort kor, et orkester, og etterhvert tror jeg Sissel (Kyrkjebø?) skal synge. Det er en slektning som har sendt meg link til videoen, og jeg klarte til og med å rigge opp min ChromeCast, for å få videoen på ‘stor’ skjerm. Ja, TVen min er latterlig liten. Men det er slik jeg liker det.

Hva har jeg gjort i dag, da? Veldig hyggelige ting. Først hadde jeg et ærend med min søster og hennes familie. Men noe mer enn det kan jeg ikke dele – akkurat nå. Det er likevel noe jeg vil komme tilbake til, i månedene som kommer. Noe hemmelig som dere vil få vite resultatet av etterhvert. Unnskyld at jeg er kryptisk. Dere lider nok ingen nød.

Men noe jeg kan dele, er hva jeg gjorde etter det mystiske ærendet. Da møtte jeg en god venn. En dypt spirituell mann som jeg er veldig glad for at er i livet mitt. Vi var først en liten tur innom leiligheten hans, fordi jeg måtte på do og var så tørst at det gikk litt rundt for meg. Det var en varm dag, og jeg hadde ikke drukket noe som helst siden morgenkaffen. Etter en liten stund hjemme hos ham, dro vi ut igjen. Og fikk oss noe godt å spise og drikke, på en av restaurantene i nærheten.

Nå som jeg er hjemme, nesten litt overrasket over at jeg kom meg gjennom denne dagen uten å få sammenbrudd, og med den nydelige musikken spillende i bakgrunnen, føles ‘problemene’ mine litt oppkonstruerte. For alt er bra. Alt er bra, men jeg sitter fast i et mørke som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal riste av meg. Og enda det sikkert er stusslig å lese om disse kvalene mine, har jeg påtrengende tvangstanker om å dele alt. Også det mindre gode.

Så kan jeg dele noe annet som har skjedd i dag, og litt i går. Jeg vet jeg har sagt jeg jobber med å kutte ned på shopping. Og jeg gjør faktisk det. Men det er også påtrengende tvangstanker. At ‘det ligger noe der det står mitt navn på’, i den eller den butikken eller nettbutikken. I går lå det et par UGG-sko med mitt navn på, på finn.no – til en veldig hyggelig pris. De var jeg på Oslo S og hentet i dag. Det viser seg at de er helt ubrukte, og egner seg best for høst/vår. Nå sitter jeg med beina på bordet og beundrer de nye skoene.

Grunnen til at jeg lette etter UGGs på finn, var egentlig at mine rosa sommer-UGGs har blitt ødelagt. Jeg prøvde å vaske dem, for noen uker siden. Det resulterte bare i at de grå flekkene forsvant, men ble erstattet av en stygg, oransje misfarging. Jeg prøver å løse problemet ved å spraymale skoene med rosa maling egnet for tekstil. Malingen er kjøpt, og den kommer i posten snart. Mitt besøk innom finn i går, var altså for å se om det fins et nytt par av de rosa skoene. I stedet fant jeg de brune, som jeg kjøpte i dag. Og så klarer jeg forhåpentligvis å redde de rosa, med malingen jeg venter på.

Kanskje handler det at jeg ikke klarer å la være å handle klær og sko, litt om dette mørket jeg så vidt begynte å snakke om. Kanskje er det en slags ‘trøst’, når jeg føler meg fanget i et liv, i en kropp, som nesten føles som et fengsel. Trøsteshopping er vel ordet jeg leter etter. Noen kan nok kjenne seg igjen. Det går i secondhand nå, da. Det skal sies. Men føles livet mitt som et fengsel? På noen måter gjør det det. Fordi jeg bare kan gå mellom 100 og 1000 meter i løpet av en dag, fordi jeg alltid har ett eller annet jeg er redd for, fordi verden blir sprøere og sprøere, mer og mer skremmende, for hver dag som går.

Likevel er det flodbølger av forsikringer fra min kjære, om at alt jeg frykter kun er i hodet mitt. Jeg skal ikke dele alle måtene han formidler dette på, rett og slett fordi det er så internt at det ikke vil gi mening for dere. Men jeg kan dele én ting. Jeg må bare skru av tankene for at denne ene tingen kan belyses for meg.

*mediterer til ordene «Slow down, slow down, be still» fra TVen*

Greit, jeg vet hva jeg skal dele. Ofte når jeg snakker med Jesus, og han prøver å vise meg hvor langt fra min virkelighet den verden jeg leser om i media er, får jeg et mentalt bilde, en visuell beskjed, av meg sittende på en fjellhylle. Mye liknende Prekestolen. Så viser han meg at den verden jeg ser under fjellhyllen blir omsluttet av ve og plager, av røyk og flom og undergang. Mens jeg sitter der, uberørt av alt det vonde som foregår i en verden jeg egentlig ikke skal forholde meg til.

Da jeg hadde skrevet teksten på bildet her, i mobilbønneloggen for noen dager siden, gikk jeg inn på facebook. Det aller første bildet jeg så, i nyhetsoppdateringen min, var et maleri av en person sittende på en slik fjellhylle. Og et gedigent landskap under personen. Det var nesten som om noen hadde illustrert det tilbakevendende mentale bildet Jesus formidler til meg, når jeg føler meg tynget av angster for verdens fremtid. Det føltes uten tvil betryggende.

Sånn går altså dagene. Jeg rives mellom en følelse av lammende håpløshet og følelsen av at jeg er tryggere enn noen har vært noengang. Men ja, jeg tror det får være alt for nå. Dere hører fra meg snart igjen. Nå skal jeg veksle mellom å se på konserten på TVen, og på skoene på bordet. God natt!

- Månebarn