29. aug, 2019

666?!

Er det noen som klarer å gjette hvor jeg befinner meg nå? Hvis ingen gidder å gjette, kan jeg opplyse om at jeg er på hytta. Den som ligger i Fredrikstad. Hit kom jeg, Alex og Herman – nesten tre timer etter at vi dro hjemmefra. Det tok så lang tid fordi jeg insisterte på å kjøre Mosseveien ut av byen. Og fordi vi kjørte ut av byen ganske samtidig som ‘alle andre’ også skulle ut av byen. Men personlig synes jeg det ble en koselig kjøretur. Så var det desto bedre å endelig komme frem. Jeg tror den som var gladest av oss, var Herman. Han og Alex gikk en god tur rundt på øyen, mens jeg lå på sofaen og syntes synd på meg selv.

Men hvorfor det? Kanskje det handler om at jeg ikke klarer å tro på de fanatiske løftene, de Gud serverer meg med en nese som bare blir lenger og lenger. I større og større grad føler jeg det er løgner, og ikke løfter, som han bruker så mange virkemidler på å formidle. Men hvorfor det? Jeg vet ikke, faktisk. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å tenke positivt, hvorfor jeg lar tungsinnet vinne – og hesten synke i den fryktede Sørgmodighetens sump.

Det viser seg at jeg ikke får lov til å skrive et så depressivt innlegg, uten at stemmen i hodet mitt får komme med sin versjon av sannheten. Dette er altså…

Lucifer som prater

(Andrea er skeptisk til å gi mørkets fyrste spalteplass. Hun har likevel ikke noenting hun skulle ha sagt)

Grunnen til at jeg ber om å få komme med noen ord, er fordi det er jeg som er kimen til alle Andrea sine destruktive tanker. Hun vet jo dette. Hun vet at klarer hun å ignorere mine inntrengende hviskener – som nesten kan kalles brøl – så har hun ikke ett eneste problem i verden. Likevel lar hun frøene jeg sår i bevisstheten hennes vokse. Ved å hoppe på den ene skremmende tankerekken etter den andre blir hun svakere og svakere, reddere og reddere, og føler på mange måter at livet synger på siste verset.

Men dette skal du vite, Månebarn: Ikke engang Satan har makt til å ta fra deg velsignelsene Gud har for deg. Og skjebnen som venter deg, ikke minst. Hva de ‘fanatiske’ løftene gjelder, så er det virkelig og på alle måter i din fremtid, det at Gud har tenkt til å holde dem.

Å få forsikringer fra meg, om at Gud skal holde løftene sine, veier nok ikke så tungt. Ikke når verden kjenner meg som ‘løgnens far’. Men når Gud, Jesus, Jomfru Maria og selve sjelen din, Andrea, forteller deg det samme – så bør du ikke avskrive det som løgn, enda det kommer fra meg.

Løftene vil og skal oppfylles. Om det skjer i dette året, i 2020, eller i 2030, er egentlig irrelevant. Din eneste jobb, midt oppi dette, er at du skal kose deg. Eller bare ‘nyte reisen’, som var det aller første Gud ba deg om. Allerede i 2009 fikk du den beskjeden. Jobben som går ut på å nyte selve livet, med alle dets oppturer og nedturer.

Og min jobb, oppi det hele, er å så tvil om du gjør jobben din slik du skal. Å prøve å vippe deg av pinnen og gi deg akkurat nok utfordringer til at du skal føle du har noe å jobbe med. Akkurat nå sitter du og vurderer for og imot om du skal poste dette på bloggen din. Men kanskje er det viktig, akkurat nå, å gi han som forårsaker frykten en stemme. Hvorfor skulle du ikke det, når du føler deg nedsenket i vonde og skremmende tanker?

Nå vil Jesus komme til orde

Du vet, Andrea, noen ganger kan det være vel så bra å få servert en sannhet av en som aldri snakker sant. Mye av grunnen til at jeg lot ham prate, er at uansett hvor mange ganger jeg sier det, og uansett hvordan jeg ordlegger meg – nekter du å tro meg. Du lar tvilen som Satan sår i ditt indre vokse seg stor, med greiner som nesten tyter ut av ørene dine. Så vet du jo egentlig at ikke engang han vil deg noe vondt. Vi vil alle at du skal komme deg til ‘det lovede land’, der sorg og smerte bare er et minne fra fortiden. Hvor hver nye dag er bedre enn den forrige. Sånn har du det jo ganske ofte. Du bare glemmer det.

Andrea bestemmer seg for å avslutte innlegget

Ja, dere, her ser dere litt av det som foregår i mitt indre til enhver tid. Stemmer med ulik frekvens som begge to forteller meg det samme. Og jeg som velger å nedsenke meg i vonde tanker som selv djevelen prøver å få meg til å slutte å tenke. Sånn går altså dagene, og jeg tror ikke det er noe annet å si enn ‘det var alt’.

- Gud og sånn