30. aug, 2019

Den snille stemmen

Unnskyld hvis jeg skremte dere, med innlegget mitt i går. Jeg pleier ikke snakke så mye om «stemmen i hodet». Men han er der, han også. Stemmen hans kommer fra et annet sted enn stemmen til Jesus. Tidligere kom den litt sånn fra bakhodet et sted. Nå er det fra hjertet – men litt lenger opp enn hvor det høres ut som stemmen til Jesus kommer fra. Det er vanskelig å forklare. Poenget er likevel at jeg hører forskjell. Jeg har mange gode eksempler på når stemmen i hodet har snakket til meg – og nesten skremt meg. Det er vel Satans jobb sagt enkelt. Å skremme. Men ettersom han er der, han også, har jeg vært nødt til å lære meg å leve med de tidvis spydige tilbakemeldingene hans. Og ja, jeg har på ett eller annet vis lært meg å elske ham, også.

Men dette innlegget skulle ikke handle om mørkets krefter og hvordan de påvirker meg. Jeg tror jeg skal skrive om den det er bilde av her. Tatt av min flotte venninne Toril. Denne fremstillingen av Jesus henger inni kapellet på Ansgarskolen. Stedet hvor denne forunderlige og velsignede romansen begynte, på sett og vis.

For selv om jeg har mange eksempler på øyeblikk hvor Satan/Lucifer har snakket til meg, er det langt flere øyeblikk hvor den gode guden har kommunisert med meg. Det kan virke som dette er et innlegg hvor jeg skal komme med noen av disse eksemplene.

Har jeg fortalt om den gangen Jesus sa navnet på en rødvin, og jeg opplevde å få nettopp denne vinen servert som husets vin på en restaurant, samme kveld? Eller om da jeg sovnet på bussen og jeg i et lite øyeblikk, etter å ha våknet, var redd jeg hadde forsovet meg og misset holdeplassen min? Jeg tok opp mobilen for å sjekke klokken, men Jesus kom meg i forkjøpet og fortalte meg hva klokken var. Da jeg skrudde på mobilskjermen var det ganske riktig tidspunktet Jesus akkurat hadde sagt.

Har jeg fortalt om den gangen jeg, i flere måneder, hadde hatt ‘et ord i hodet mitt’? Stemmen (som på den tiden var én, og som jeg ikke kunne høre om kom fra Gud eller hans negative motpart) hadde sagt det samme engelske ordet i flere måneder. Men fordi jeg ikke visste hvem som sa det, turte jeg ikke google ordet for å finne ut hva det betydde. Ordet som ble sagt, var procrastination. Etter lang tid tror jeg Gud var litt lei av å si det samme ordet, gang på gang. Dermed sa han plutselig: «Andrea, det betyr ‘utsettelse’. Som for eksempel under et svangerskap».

Men så tenker jeg litt. Kan man prokrastinere en fødsel? Man kan jo ikke det. Har man en baby i magen, så må den jo ut på et tidspunkt. Så å koble et svangerskap til ordet prokrastinering, var kanskje ikke det beste eksemplet som Gud kunne gi meg. Likevel tror jeg han har en mening med det meste han gjør. Og så lenge denne reisen har vart, har jeg vært innforstått med at jeg har ‘ett eller annet’ som vil ut, som vokser frem inni meg og som, én eller annen gang i fremtiden, skal fødes.

Et ord som har gått igjen, de siste ukene, er et japansk ord jeg ikke ante betydningen av, før jeg plottet det inn i Google translate. Ja, noen ganger vil Gud finne på å si ord på japansk, også. Bare for at jeg til slutt skal oversette det – og få én eller annen beskjed ut av det. I en veldig vanskelig periode, tidligere i år, sa han ordet makenai. Da jeg oversatte dette, fant jeg ut at det betyr ‘ikke tape’. Mens det som har gått igjen i noen uker nå, er ordet daishobu. Jeg fant ut hva dette betydde. Det betyr rett og slett ‘første bok’.

Er det en bok jeg har i magen? Er det en bok som skal ‘fødes’? Jeg stiller meg veldig undrende til det. Rett og slett fordi at hver eneste gang jeg begynner på denne boken, utvikler teksten seg til å bli en av disse samtalene med Gud, som dere har sett mye av på bloggen her. Og det er faktisk ikke noe sånt jeg har lyst til å dele med verden, skulle jeg plutselig snakket til et stort publikum. En drøm jeg har er å skrive en barnebok. Jeg vet allerede hva den skal hete, og hva hovedpersonen(e) skal hete. Jeg har lyst til å basere den på det eventyret jeg har i hodet mitt; det eventyret jeg lever i hver dag. Men mer enn det røper jeg ikke, akkurat nå.

Det kan virke som at det var alt. Jeg og min kjære Alex er fortsatt på hytta. Akkurat nå er mennene (les mann og hund) på tur. Mens jeg er nesten ferdig med morgenstellet. Klokken er bare 15. Vi skal til Fredrikstad en tur. Fordi jeg har så lyst på milkshake. Dermed avslutter jeg, med ønsker om gode og velsignede helgedager for dere alle.

- Månebarn