31. aug, 2019

Det er masse håp!

Allerede da jeg skrudde på PCen nå, visste jeg hva dette innlegget skal hete. Det er masse håp! Bortsett fra tittelen, og bildet jeg skal dele sammen med teksten, vet jeg fint lite om hva selve teksten skal handle om. Annet enn nettopp ‘håp’. Håp for verden, for alt og alles fremtid. Og for mitt liv, og min umiddelbare virkelighet. Den virkeligheten jeg kan se og kjenne med egne øyne og hender. Dette håpet som jeg på vaklende bein prøver å være en forkjemper for.

Ja, dere vet så godt at jeg ikke alltid klarer det. At skumle tanker banker på sinnets dør så ofte og så mye at jeg føler jeg går under. Alex mer enn noen, har fått et innblikk i dette. Heldige meg, som har en så god venn som faktisk synes jeg er verdens herligste, selv med et humør som nesten kan sammenliknes med en jojo. Jeg hadde ikke klart å fungere, hadde jeg ikke hatt mennesker rundt meg som jeg kan dele litt av det voldsomme følelseslivet mitt med. Det skal sies at det egentlig bare er Alex som får det fulle spekteret. Han fortjener en medalje, som holder ut med meg.

Slik jeg henvender meg til dere mens det står på som verst, blir jeg ikke overrasket om dere tror jeg bare sitter i et hjørne og skjelver, med nedbitte negler og maskara over hele ansiktet. Slik jeg henvender meg til dere, når alt jeg ser er uværsskyer, blir jeg ikke overrasket om dere holder en knapp på tvungent psykisk helsevern med døgnopphold som neste post på programmet. Men det er ganske langt fra sannheten. Jeg klarer faktisk å kose meg, også. Hva er vel livet, om ikke en seilas gjennom stormer som mer enn noe får deg til å føle deg som verdens flinkeste sjømann – så fort stormen er passert?

Er denne stormen over? Hvem vet. Akkurat nå er det rolig inni meg, mens vinden utenfor hytta uler så jeg nesten tror taket er i ferd med å løsne. Det hjalp å spise en is, nå i kveld, og dele litt av tankene mine med Alex. Han er ganske god å ha, når man trenger å lette hjertet sitt. Når man ikke vet hva som plager en, annen enn at man er voldsomt plaget. Så hjalp det at jeg lå med lukkede øyne på et mørkt rom, og tenkte at jeg kanskje skulle bruke dette bildet sammen med en tekst om nettopp ‘håp’. Jeg sa til Jesus at hvis han mente jeg skulle det, måtte han gi meg et tegn i form av at mobilen begynte å blinke. Jeg åpnet øynene bare for å se at mobilen både blinket og lyste. Dermed ble det et innlegg.

Er det masse håp? Akkurat nå tror jeg faktisk det er det. Akkurat nå ser jeg all katastrofeangsten min i et litt annerledes lys. Akkurat nå husker jeg på to detaljer ved livet mitt som noen av dere sikkert allerede vet, men som jeg likevel føler for å dele – nok en gang.

Det første er noe som skjedde den dagen jeg ble født. 12. juli 1988 kom altså Andrea Isabel Månebarn til verden. Noe annet som skjedde den dagen, var at en romsonde ble sendt ut i verdensrommet. Den het noe så festlig som Phobos 2. Romsonden skulle utforske Mars’ to måner, og var oppkalt etter den ene av disse (den andre heter Deimos). Jeg synes det er besynderlig og underlig og litt pussig, at et romfartøy oppkalt etter den greske guddommen for frykt skulle komme på banen akkurat samtidig som meg. Ordet ‘fobi’ stammer fra det greske ‘phobos’. Og frykten har ganske riktig fulgt meg, så lenge jeg kan huske.

Det neste jeg skal dele, er mitt aller første møte med denne sterke og virkelighetsfordreiende kraften. Det som fortsatt fremstår som mitt livs verste mareritt. Og dette skjedde da jeg var fire år gammel, om ikke enda yngre.

Jeg hadde stesøsken på den tiden. I drømmen var jeg sammen med stesøsteren min, som var ett år eldre enn meg. Vi laget en ‘trylledrikk’ av ting vi fant på kjøkkenet. Så gikk vi og viste drikken til de voksne. De ble fryktelig redde, da de så hva vi hadde laget. Jeg spurte moren min hvorfor hun var så redd. Da svarte mamma at det var fordi drikken var så sterk. «Er den sterkere enn Fløibanen?», spurte jeg om (fordi jeg var bergenser på den tiden). Mamma svarte: «Den er sterkere enn Fløyen» (Fløyen er ett av de syv fjellene som omkranser Bergen). Da gikk jeg og stesøsteren min og helte drikken ut i vasken, og det sydet, boblet og etset i rørene.

Dette høres kanskje ikke ut som en skummel drøm. Men det var den. På grunn av lukten som dette brygget hadde. En lukt jeg, et helt liv senere, klarte å anerkjenne som lukten av frykt. Jeg husker jeg våknet opp fra drømmen og var så redd at jeg lå og gråt og skalv i lang tid etterpå. Rett og slett på grunn av den skremmende lukten jeg fikk kjennskap til, i drømmen som tar brodden av alt av virkelige ting som er skummelt.

Å ha møtt ens sterkeste antagonist i sin reneste form – Satan slik han virker i livene våre – har vært med på å ruste meg til en kamp jeg til tider tror jeg aldri kommer til å vinne. Fordi pilene hans aldri tar slutt. Han har et helt arsenal av våpen, og tror man at man har lært seg å parere én form for angrep, kan man banne på at noe nytt, noe man ikke ante man fryktet, er rett rundt hjørnet.

Nå snakker jeg meg bort. Dette skulle handle om håp. Kanskje er konklusjonen så enkel at det er håp så lenge du håper. Den dagen håpet dør, da har du virkelig tapt. Det var det en klok mann som sa til meg i går. Og det tar jeg med meg. Satan kan ikke vinne mot en verden som håper på en bedre verden. Satan vinner mot mennesker som har gitt opp. Det siste jeg vil være, er en dommedagsprofet. Jeg vil ikke være en ‘profet’ i det hele tatt. Jeg vil være… 

- Månebarnet