2. sep, 2019

Vinterhalvåret

Noen ganger føler jeg at det er vondt å være i følelsenes vold, i så stor grad som jeg er det. Og så husker jeg på hvor uendelig velsignet jeg er, som føler så sterkt. Fordi jeg vet det er mange som gjør alt de kan for å ikke føle. Å ikke føle noe som helst. Da vil jeg heller ha det slik jeg har det. Med stadige dystre bølgedaler og det motsatte: euforiske bølgetopper, og med et indre liv som nesten kan virke som den seilasen jeg ofte maler et bilde av. Jeg tror det handler om at jeg virkelig setter pris på kontrastene. Og virkelig klarer å anerkjenne hvor godt jeg har det når jeg har det godt – nettopp fordi jeg vet hvordan det føles å ha det vondt.

Akkurat nå har jeg det veldig godt. Det ble en fin kveld, etter at jeg kom hjem fra hyttetur. Jeg tok på meg en nydelig kjole og gikk i kirken med en god venn. Så ble jeg faktisk invitert hjem til moren til denne gode vennen, etter messen, for å spise kake og drikke kaffe. Jeg tilbragte noen timer der, og hadde det veldig hyggelig.

Nå har jeg tatt en dusj og fått på meg ‘vinterpysjen’. Den som har overdel i et varmt, tykt stoff. Jeg vet tiden nærmer seg hvor jeg må skru på varmen i huset. Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke høsten skal komme. Jeg føler nesten det var i går at jeg hadde på meg sommerklær for første gang denne sesongen. Sommeren har gått altfor fort. Og jeg er litt bitter fordi jeg har tillat meg selv å være så stressa og bekymret som jeg har vært. At jeg ikke har klart å nyte det fine været og de gode dagene.

Nå er sommeren 2019 snart et minne, og vi går mot høst. Og minnet jeg sitter igjen med, er angsten for alle disse ‘hva hvis’-ene. Det handler i bunn og grunn om frykt for at ‘alt’ skal falle sammen, rakne i sømmene, at samfunnet skal kollapse. Jeg vil virkelig ikke overføre denne angsten til årstiden som kommer. For… ‘hva hvis’ det jeg frykter skjer om vinteren?! Et Norge uten strøm, for eksempel, med husstander som er avhengige av strøm for å overleve, i bitende kulde. Hva er ordet jeg leter etter? Jeg tror ikke det kommer noen ord. Fordi det er så utenkelig.

I dag har jeg fått en rekke beskjeder fra han jeg giftet meg med. Beskjeder om at så lenge jeg har blikket festet på Ham, vil ikke én eneste av angstene mine bli realitet. Beskjeder om at min tilnærming til ‘apokalypsen’ – det verden(ene) går gjennom nå – er helt riktig. Min tilnærming som rett og slett er at min verden vil fortsette å være god, trygg, komfortabel og fullspekket med magiske, små tilfeldigheter. At jeg egentlig befinner meg i en helt annen dimensjon enn den verden jeg i stadig større grad prøver å ignorere.

Vi beveger oss mot høst, mot vinter og uforutsigbart vær. Vil vinterkulden komme i starten av september eller i slutten av oktober? Vil vi oppleve det Nord-Amerika opplevde forrige vinter, med iskald luft fra Arktis? Klimaet er på tur, det kan vi være enige om. Min tilnærming til dette, er ikke noe jeg snakker for høyt om. Ikke til Alex, engang. Men Gud forteller meg ting som ville gjort de fleste ganske tankefulle. Men det sparer jeg til et annet innlegg – et annet år.

Å bo i Norge, hva vær og klima gjelder, er litt som å ha en kjæreste med en personlighetsforstyrrelse. Sommer og vinter er så forskjellig at man skulle tro det var to forskjellige værguder som var i kontroll. Hver vinter tenker jeg at ‘dette er galskap’. Og jeg kan ikke skjønne hvorfor noen faktisk bestemte seg for å bosette seg her. Å bo i Norge om vinteren, med bein som ikke fungerer, er forøvrig hundre ganger verre enn å bo i Norge om vinteren med full funksjon i kroppen. Det er kanskje derfor jeg klager sånn.

Men også her er jeg nødt til å si til meg selv at det er bra at vi har årstider, slik vi har her i Norge. Ville vi satt pris på de varme sommerdagene, dersom vi ikke hadde disse bitende kalde vintrene? Det er disse kontrastene igjen. Å sette pris på vekslende indre tilstander kan nesten sammenliknes med å sette pris på skiftende årstider. Dermed gir jeg meg selv et løfte. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å nyte vinterhalvåret. Og ikke tenke på alt som ikke skal skje. Rett og slett fordi det ikke kan skje. Ikke i mitt univers! Det var alt.

- Månebarn