7. sep, 2019

En fredag

Hei, alle sammen. Nå skal jeg fortelle om min overmåte aktive fredag. Fordi jeg noen ganger har dager hvor mye skjer, og en god del av det skjer på sparket – uten at det er planlagt på forhånd.

Det aller første som skjedde, ble planlagt torsdag kveld. Det var min venn Vince som møtte opp på døra, med sitt blide åsyn. Han hadde med seg noe han hadde kjøpt til meg på taxfree. Til dere som lurer på om det var noe 'skummelt' han kom med; nikotin eller alkohol, kan jeg fortelle at det var sminke. Nå har jeg bunkret opp for noen måneder. Det er nemlig slik at jeg har så utrolig blek hud at de vanlige parfymeriene ikke fører den nyansen jeg bruker på foundation. Dermed er det fint man har venner som reiser til utlandet og kan skaffe meg det jeg trenger. For av en eller annen grunn fører de fargen ‘min’ både på taxfree på flyplassen, og på danskebåten og Kielfergen.

Neste post på programmet var et hyggelig kaffebesøk av noen som nesten er familie. Nemlig faren til søsteren min og hans kone. Han var altså sammen med moren min på et tidspunkt, ble pappa til lillesøsteren min, og han fungerte som min stefar. Vi har fortsatt god kontakt. Så god kontakt at det føles helt naturlig å invitere ham og hans kjære på kaffe, en gang i blant. De sier de synes det er hyggelig å komme hit, og de skryter alltid over hvor fint jeg har det her, og hvor god plass det føles ut som det er. På 29 kvadratmeter og allting. Min ettroms med soverom og walk-in-garderobe. Besøket var forøvrig veldig hyggelig. Og de hadde med en nydelig blomst til meg. Bildet er av blomsten – en hortensia – med Magda og Lena i bakgrunnen.

Så måtte besøket mitt videre. Det passet bra med tiden, og med det neste jeg ville gjøre. For da de dro var det bare minutter til fredagskveldens hellige messe i kirken her hvor jeg bor. Jeg spurte gjestene mine om de kunne svippe meg de 400 meterne som er mellom Minihimmelen og kirken. Det var null stress, sa de, og kjørte meg gladelig den korte veien.

Og da ble det altså messe. Men først var det sakramenttilbedelse. Det er en halvtime hvor man sitter/kneler, og ber for brødet og vinen som brukes under nattverden. Både tilbedelsen og messen var gode opplevelser. Hverdagen som katolikk åpner for mulighet til å gå i kirken hver eneste dag, skulle man føle for det. For min del ble det messe på fredag, og så skal jeg – koste hva det koste vil – gå i kirken på søndag, også. Jeg kan forresten også melde om at en fra menigheten, en søt eldre dame, stoppet meg på vei ut av kirken, og lurte på om hun kunne kjøre meg et sted. Ja, for jeg stavret meg jo nedover veien på sviktende bein og med stokken min. Det var veldig kjærkomment å bli tilbudt skyss. Og enda det er så lite for disse ukjente menneskene som bidrar til å gjøre livet litt lettere for meg, betyr det enormt mye for meg. Jeg sendte en stille takk opp til Gud, da jeg låste meg inn døra her hjemme.

Kvelden var kommet, og det ventet så mye som to besøk til. Først kom det en god venn som bor et stykke unna. Han hadde et ærend hvor han kjørte forbi her. Så da stakk han like gjerne innom for en prat og en milkshake. Sistnevnte kjøpte vi på McDonald’s i Sandvika. Foruten milkshake og samtale, ble det også tid til en meditasjonsøkt, sittende i sofaen i Minihimmelen. Han forteller meg at hver gang vi mediterer sammen, har han en ny opplevelse. Hva han opplevde nå, får være mellom meg og ham. Og Jesus – som selvfølgelig var midt iblant oss.

Og om det ikke var nok med tre besøk i løpet av en ettermiddag og kveld, kom det – som siste post på programmet – en søt venninne innom. En av de beste jeg har, og som på mange måter dukket opp i livet mitt som et bønnesvar. Nå føler jeg meg fornøyd med dagen, og gleder meg til en natt hvor jeg bare prater med Stemmen i Hjertet mitt. Jeg har mye på bønneagendaen nå, av ting som er mellom meg, Gud, og de jeg ber for. Mer enn noe ber jeg for min elskede Herman. Jeg ber om at han holder seg frisk nå, mens mange hunder i Norge dessverre blir smittet av en mystisk og dødelig sykdom.

Nei, jeg klarer visst ikke å holde meg helt unna nyheter – som jeg egentlig hadde bestemt meg for. Men å være oppmerksom på så alvorlige og kritiske ting kan jo, i beste fall, redde livet til ‘valpen’ som smelter hjertene til alle han møter. Jeg ber til Gud om at han vil fortsette å vinne og smelte hjerter, i minst ti år til. Så avslutter jeg innlegget slik jeg avslutter bønnene mine. Med ordene ‘det var alt’.

- Månebarn