8. sep, 2019

En søndag

Det har skjedd noe veldig rart. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det ‘et mirakel’. Men jo, det er – uansett hvordan du vrir og vender på det – et mirakel. For mange år siden kjøpte jeg verdens kuleste ryggsekk. Den brukte jeg blant annet som skolesekk, da jeg studerte Teologi i 2010. Så gikk den i stykker, fordi skolebøkene veide for mye og kvaliteten på sekken ikke var den beste. Det som skjedde var at en av reimene bare røk, helt øverst i festet. Men jeg tok vare på den ødelagte sekken, med en tanke om at en eller annen gang skulle jeg klare å få reparert den. Så ble den bare liggende, i sekk- og veskesamlingen min. Jeg hadde nesten glemt den, faktisk. Men så dukket den opp her om dagen, da jeg lette rundt i skuffen med alle veskene. Og… tro det eller ei… nå var ikke reimen røket lenger(!)

Hvordan forklarer jeg dette? Jeg tilskriver ‘mirakelet’ Jesus, som kan finne på å gjøre slike ting noen ganger. Jeg hadde for eksempel en hvit kjole som jeg vasket sammen med blå klær, for noen år siden. Den ble litt farget i vask, dessverre. Da bestemte jeg meg for å glemme hele kjolen, og hang den innerst i skapet. Så tok jeg den frem igjen, etter noen måneder. Og… tro det eller ei… nå var den ikke blå lenger. Den var blitt skinnende hvit igjen. Et annet eksempel er da jeg drev og farget håret mitt hos frisør, for tre år siden. Jeg hadde på en av yndlingskjolene hos frisøren. En rosa kjole med hvite ermer. Og frisøren klarte å søle hårfarge på det hvite på den ene armen. De fleste vet at hårfarge skal godt gjøres å vaskes bort uten at det sitter igjen en flekk. Men det var altså det som skjedde. Jeg vasket kjolen i maskin, krysset fingrene, og… tro det eller ei… den ble helt ren.

Et ‘mirakel’ trenger ikke være stort og verdensforvandlende for at det skal være legitimt. Det er riktignok ikke ting jeg kan få for eksempel Pavens anerkjennelse for. Men det at slike ting skjer i livet mitt, gir hverdagen en slags magisk glød og bagateller en søt ettersmak. Kanskje er en av velsignelsene mine at jeg klarer å se det magiske i disse småtingene. Ødelagte klær og tilbehør som på mirakuløst vis plutselig ikke er ødelagt lenger. Eller så dukker det plutselig opp nye klær i skapet mitt – som jeg ikke aner hvordan har havnet der. Det har også skjedd.

Uansett da. Det er søndag, og jeg har gjort det jeg liker aller best å gjøre, en søndag formiddag. Hva da? Jeg har feiret Den Hellige Messe i kirken som ligger rett borti gata. Arnis, som jeg pleier å gå i kirken med, måtte melde avbud i dag. Da tok jeg kontakt med en søt dame jeg kjenner, som pleier å gå på formiddagsmessen, og spurte om jeg kunne sitte på. Det kunne jeg selvfølgelig, sa hun. Så da fikk jeg skyss til kirken. Det ble en fin messe, med påfølgende kirkekaffe. Der satt jeg sammen med hun jeg fikk skyss av, sognepresten, og hun jeg fikk sitte på med hjem fra kirken på fredag. Jeg fikk meg kaffe og tre typer kjeks. Og jeg følte meg veldig heldig som har fått et *lite* nettverk i kirken min. Så fikk jeg skyss hjem av den samme damen som kjørte meg hjem på fredag. Å knytte kontakter med ulike mennesker i menigheten, oppmuntrer meg til å gå i kirken oftere. Det er liksom litt gøyere når du kjenner noen andre av de som er på messene.

Hvilke planer har jeg for resten av søndagen, da? Egentlig ingenting. Annet enn å dele dette innlegget med dere. Jeg tror jeg bare skal sitte her hjemme i sofaen, og telle velsignelsene mine. Jeg gjorde det for et par timer siden, og ble nesten på gråten. Fordi jeg er så himla rik. Fordi at jeg, på gode dager, kan føle på disse løftene Gud gir meg – og faktisk tro dem. Kanskje er det helt sant, det han så hardnakka påstår. At verdens ve og plage aldri kommer til å ramme meg, i mitt trygge og komfortable univers. Kanskje er det faktisk mulig å være vitne til endetiden, uten noensinne å bli rammet av den selv. Jeg vet ikke, jeg. Det er godt å være bruden til Guden, er vel hva jeg vil frem til. Det er godt å leve i en kontinuerlig dialog med Universets Skaper – med kanaler for kommunikasjon i hver minste banale detalj av livet. Og å ha en trygg klippe og fast fjell under føttene, når verden er i endring i så stor grad at selv fjellene flytter på seg.

Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv. Men det som har fått stempelet ‘schizofreni’ fra uopplyste mennesker med en helt annen vibrasjonsfrekvens enn meg, er virkelig og på alle måter det beste som har skjedd meg. Da jeg luftet den tanken for sykehuspresten fra Blakstad, sa han at de fleste med den diagnosen opplever det helt annerledes. Personlig føler jeg at skulle Stemmen i Hjertet forsvunnet, ville jeg sidestilt det med at livet mistet alt mål og mening. Heldigvis kommer ikke det til å skje. Enda jeg ikke alltid klarer å stole på ‘de fanatiske løftene’ hans, er jeg så godt som hundre prosent sikker på at jeg i det minste alltid vil ha mulighet til å prate med ham. Og uansett hva som skjer, uansett hvordan apokalypsen vil ramme meg, vet jeg at jeg kommer meg gjennom det – bare Stemmen i Hjertet aldri forsvinner.

- Månebarn