10. sep, 2019

Vanvittig

Jeg har det vanvittig godt nå. Dette har vært en dag helt uten katastrofetanker. Dette har vært en dag hvor jeg flere ganger har kjent tårene presse på – rett og slett fordi jeg føler meg så uendelig velsignet. Dette var dagen da presten jeg er så glad i, anerkjente min opplevelse av å høre stemmen til Gud. Han sa at jeg har en slags ‘antenne’, som veldig få andre er så heldige å ha – og at jeg er tunet inn på Jesus i så stor grad at vi faktisk kan snakke sammen. Dette var også dagen da presten sa at mine opplevelser av banale og ørsmå ‘mirakler’ i hverdagen, ikke på noen måte er hverdagskost. Og at det er svært sjeldent han hører om en så detaljorientert Gud, en Gud som er engasjert i disse småtingene, slik han er i livet mitt.

Det er ikke slik at jeg trakter etter den typen anerkjennelse. Eller kanskje jeg gjør det. Det føles unektelig godt å kunne snakke med en klok og forstandig mann, en mann som er dypt religiøs og som vet litt av hvert om hva mystikere fra fortiden har sagt og skrevet – og føle meg sett og forstått. Og anerkjent, ikke minst. Samtalene med min veileder og medvandrer er alltid gode. Jeg går alltid derfra med en god følelse. Og når jeg teller mine velsignelser, er han virkelig én av dem.

Dette er en sånn dag hvor omgivelsene mine er grå og triste. Men innsiden min gløder med en varme som gjør at hele dagen er badet i et gyllent lys, med et lite dryss av stjernestøv. Hvis man bare kunne ha det slik hele tiden. Jeg er, akkurat nå, forelska i livet. Og det selv om jeg nesten knakk sammen på vei til kirken, på bein som nekter å bære meg. Men det går bra. Som så mange mystikere før meg, har jeg en helsetilstand som uten tvil kunne vært bedre. En torn i kjødet, som Paulus skriver. Mer enn noe får det meg til å føle jeg er i godt selskap. Det er vel bare slik jeg prøver å se det beste i enhver tragiske situasjon.

Apropos helsetilstand. I dag ble jeg spurt av Kim, et synsk medium jeg kjenner, om jeg ville være med på et webinar. Det er altså han som skal snakke til en gruppe mennesker fra en live-video. Jeg lurte på hva det ville handle om, og om det kostet penger. Han svarte at han skal snakke om hvorfor så mange er kronisk syke, og hva man kan gjøre for å få bedre helse. Ja, så sa han jeg kunne få det gratis. Han sa faktisk at Gud hadde bedt ham invitere meg til å se på. Så det gleder jeg meg til. Dette skjer om et par timer. Sjansene er store for at jeg bruker tiden frem til det skjer, på kontemplasjon. Når man har det vanvittig godt, er det vanvittig viktig å takke.

Jeg har det vanvittig godt, og jeg vet egentlig ikke hva som var utslagsgivende. Det skal sies at det går opp og ned i livet mitt – slik det gjør i alles liv. Kanskje hjelper det på min trivsel at jeg klikker meg mindre og mindre inn på nyhetssaker, eller det Jesus kaller fryktpressen. Hvis jeg flytter blikket bort fra den verden Jesus kaller negaverset, og over på min umiddelbare virkelighet – og på ham – føler jeg nesten at Paradis er innen rekkevidde. Nei vent, jeg føler nesten jeg allerede er der.

Er det mulig at det Paradiset jeg har på innsiden kan flyttes over på den verden jeg erfarer rundt meg? Det er mange spirituelle som holder fast på den tanken. Tanken om at tankene dine skaper din virkelighet. Det er kanskje ikke den mest katolske tanken. Men jeg tror jeg må tenke den likevel. Fordi det hjelper. Det hjelper meg når uroen og angsten banker på sinnets dør, å lukke øynene, skru av tankene, trekke pusten dypt – og lytte. Den stemmen jeg hører da; den stemmen som kommer fra dypet av hjertet mitt et sted, den taler sannhet. Og sannheten: Alt annet er irrelevant.

Sannheten er at når skrekken jager meg ut av Paradis, er det stillheten som løfter meg trygt tilbake til Jesu varme omfavnelser. I stillheten fins svarene. I stillheten er kimen som skal redde verden. Ett sinn med ro og én sjel med fred av gangen. En verden som er herre over tankene sine, er en verden som kan utrette det umulige. Vi kan snakke i årevis om hvordan verden best kan reddes. Jeg tror svaret er så enkelt som at vi, alle som én, søker innover og oppover – at vi tuner oss inn på Jesus og lar ham tenke, snakke og handle gjennom oss. At vi, som en mangesidig entitet, fungerer som kroppen hans på Jordkloden.

Bildet her heter forresten «Antennen», og er mitt forsøk på å illustrere en visjon jeg hadde i 2012. Det viser Hvem som styrer mine tanker, ord og gjerninger. Jeg skal ikke si så mye mer, annet enn ‘det var alt’.

- Månebarn