18. sep, 2019

Salig

Jeg er egentlig stuptrøtt. Klokken er halv tre på natten, og jeg har ligget i senga og tenkt og ikke-tenkt om hverandre, i flere timer. Det er fine netter, enda jeg savner å kunne sovne når jeg legger meg – og ikke femten timer senere. Ok, så ille pleier det ikke være. Men dere skjønner tegninga. Ja, så har jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg ofte er litt kryptisk og kortfattet, hemmelighetsfull og ordknapp, når jeg skriver til dere. Kanskje mer de siste dagene enn ellers. Det er grunner til det. En av grunnene er at jeg føler jeg er midt i noe som ikke skal deles før jeg vet mer, eller har opplevd mer av det. Men jeg kan forsikre dere om at dette som jeg opplever, bare er godt.

Og jeg skal prøve å skrive dette innlegget alene, uten at min himmelske livsledsager skyter inn med sine ord og tanker. Men som jeg må gjenta om og om igjen, så er det ikke jeg som bestemmer – uansett hvem sin stemme som snakker.

Jeg kan fortelle om noe fint som har skjedd, da. Uten å røpe hemmeligheter og hvilke prosjekter under oppføring som foreligger. Her om dagen fikk jeg et særdeles hyggelig besøk. En mann jeg har skrevet om her, noen ganger tidligere. En mann jeg har kjent en god stund, men som aldri hadde vært i Minihimmelen før. Så kom han til meg for første gang, i slutten av forrige uke. I forkant av besøket satt jeg og mediterte. Det er sånn jeg forbereder meg mentalt til så godt som alt jeg skal gjøre. Og i meditasjonen fikk jeg en visuell beskjed, et mentalt bilde, en visjon. Jeg så meg selv sitte der jeg ofte sitter i visjonene mine – i en boble flere hundre meter over bakken. Og i visjonen spiste jeg druer.

Så kom mannen, da. Og gjett hva han hadde med til meg… Økologiske druer. Hvor kult er ikke det? Det skal sies at i visjonen var jeg riktignok langt over deres verden. Men jeg så den også. Jeg så Jordkloden under boblen, og den var dekket av gjerder og stengsler. Det var ikke noe annet i verden, akkurat da, enn alt det som skiller menneskene og holder dem fanget, holder dem i frykt.

Jeg og denne mannen hadde den beste samtalen jeg har hatt noen gang. Det kan jeg nesten si uten å lyve. Han er omgitt av et varmt lys, og det stråler kjærlighet fra øynene hans. Men ta det med ro, jeg er fortsatt jenta til Jesus. Det er bare sterkt å møte en som faktisk kjenner Gud så godt som han her gjør.

Noe annet fint som har skjedd, er at jeg har klart å droppe (mesteparten av) angsten. Mannen gav meg en veldig virkningsfull healing, og han klarte faktisk å se hvor plaget av katastrofetanker jeg er. Da han healet det området, kom tårene hos meg. Følelsen jeg hadde etterpå, er nesten ikke til å beskrive. Men ordet salig er vel dekkende.

Den siste tiden har jeg også prøvd meg litt på healing. Det er særlig en annen av vennene mine som føler han har god effekt av det. Etter en runde i sofaen her i Minihimmelen, er han helt smertefri i kroppen i lang tid etterpå. Det er jo fint at jeg har en eller annen form for evner, jeg og. Men ikke i nærheten av evnene til han som var her for første gang i forrige uke.

Jeg skal ikke lyve og si jeg ikke er nysgjerrig på denne mannen. Det er jeg ærlig med ham om, også. At dette sterke lyset og denne utrolige varmen som omgir ham, virkelig gjør at jeg ønsker å se mer til ham. Og vi skal jo sees igjen. Om ikke lenge. Men i mellomtiden får jeg besøk her i noen dager, av min beste venn. Han som ikke er Alex. De er på delt førsteplass, de to. Men bestevenn sitt navn kommer ikke på bloggen.

Nå håper jeg at jeg har tilfredsstilt dere litt, i det minste, og gitt dere et litt mer utdypende innlegg om tingenes tilstand. Helt avslutningsvis kan jeg si at jeg fortsatt står på en relativt lav dose av Zypadhera, den antipsykotiske medisinen jeg har gått på siden 2012. Med et lite avbrudd i 2016 – som resulterte i at Alex ble Jesus i livet mitt i et par år. Det er jamen godt Alex Atreyu ville være bestevennen til Månebarnet på tross av ‘galskapen’ som fulgte med henne, da de møtte hverandre. Vi får satse på at det samme ikke skjer denne gangen, når jeg slutter på medisiner igjen. Selv om det alltid er fint å ha en Jesus i kjøtt og blod i livet sitt. Det var alt.

- Månebarn