19. sep, 2019

Han som bor i hjertet mitt

Livet er ganske fint nå. Jeg har gjentatte ganger tatt meg selv i å bli emosjonell over hvor bra jeg synes alt er. Natt til i går hadde jeg en vidunderlig meditasjon. Med en rekke visuelle beskjeder og visjoner. Én av disse var et bilde av min umiddelbare virkelighet sett ovenfra. Altså den lille biten av verden jeg kan være helt sikker på at eksisterer. Den verden jeg kan se med egne øyne og kjenne på med egne hender. Den lille firkanten jeg så i visjonen, var faktisk en kake. Jeg tror det var Guds måte å fortelle meg at den «kaken» jeg alltid lengter etter og aldri kan være komplett fornøyd uten – faktisk er hele min virkelighet. Oversatt betyr det at jeg egentlig ikke trenger å lengte eller trakte etter noe som helst – fordi jeg allerede har alt jeg har drømt om.

I dag har jeg hatt to hyggelige avtaler. I tillegg til at bestevenn sover på sofaen min, så jeg har stelt litt med ham, også. Nå virker det som at kvelden er forbeholdt Jesus og jeg – og det vi gjør sammen når det bare er oss to her i Minihimmelen. Jeg må nesten være helt ærlig med dere. Det skjer litt for mye i livet mitt nå. Iallfall når jeg var vant til å ikke ha et så tett program og høyt tempo, som jeg har nå. Likevel passer jeg på å få plass til alenetid med Han jeg giftet meg med. Det skjer, uansett, når resten av Norge sover. Så skjer det så fort jeg har et ledig øyeblikk. Da…

…hva skjedde?

Jeg vet ikke. Jeg ble plutselig deppa.

Hvorfor det?

Vet ikke.

Prøv å finne ut av det.

*Andrea skrur av tankene og lytter til hjertet sitt*

Hva sier jeg deg, fra tronstolen min i hjertet ditt?

At jeg må skru ned tempoet.

Kan du det?

Det kan jeg vel. Jeg tror det er nødvendig.

Veldig nødvendig. Klarer du det, vil alt det andre falle på plass. Du må rett og slett bli flinkere til å si nei – til å prioritere kontemplativ nonne-tid.

Fordi… jeg er en nonne som har viet livet sitt til kontemplativ enhet med Universets Gud.

Hadde du glemt det?

Nesten.

Lytt litt mer til hjertet ditt :)

*Andrea mediterer nok en gang*

Du sier at virkeligheten min er «kaken» når jeg husker på at jeg egentlig ikke mangler noe, at alt du har lovet meg er i min fremtid, at min eneste oppgave er å nyte den hersens reisen. Og at selv det som kan fremstå som vondt og vanskelig er nødvendig for å skape perfeksjon. Man kan ikke spise bakepulver alene. Men et bakverk blir langt bedre, når du tilsetter litt av det i deigen.

Jøss, kom du på den metaforen helt selv?

Dust, selvfølgelig ikke. Jeg lyttet til hjertet mitt – og skrev det han som bor der fortalte meg at jeg skulle skrive.

Hvordan vil du beskrive han som bor i hjertet ditt?

Har du en evighet for hånden?

Vil du bruke en evighet på å beskrive Jesus for resten av verden?

Gir du meg en evighet – lover jeg å bruke den på å vise verden hvor [sett inn alle positive adjektiv som fins] han er.

Da har vi en avtale!!

Gud og hans brud