23. sep, 2019

Gode drømmer og mareritt

Mitt verste mareritt er i ferd med å bli virkeligheten min. Nei, det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det var ikke slik dette innlegget skulle begynne. Men det skulle nevnes – uten å navngi marerittet; uten å fortelle dere akkurat hva det er jeg frykter. Så da prøver jeg å skrive om hyggelige ting i stedet. Om ikke noe, så bare for å kjøre hjernen min ut av det sporet den har kjørt seg fast i.

Etter å ha skrevet dette første avsnittet, gjorde Jesus meg oppmerksom på noe. At enda marerittet utspilles rett foran øynene mine, kan det også virke som at mine gode drømmer, mine lengsler og håp – også er i ferd med å gå i oppfyllelse. Så må Månebarnet være kryptisk, og male et bilde uten å gi dere noe annet enn omriss og konturer. Det videre innholdet er mellom Gud og meg.

Ja, det var alt.

Det var alt? Er du seriøs?

Jeg tror jeg bare skrev det for å gi deg en anledning til å ta ordet.

Du gir ordet til meg uten at jeg ber om det?

Du ber om det, Jesus. Du fører pennen uansett hvem av oss som prater.

Sant nok.

Dette er med andre ord…

Jesus som prater
Jesus skal ikke snakke om abstrakte dagdrømmer. Ikke skumle drømmer, ikke gode drømmer – som begge deler egentlig bare er scenarier Andrea lager i hodet sitt. Men han skal snakke om drømmen Andrea hadde natt til søndag. En sånn drøm man har mens man sover – i tilfelle dere ikke skjønte det.

Min nydelige brud lå våken hele natten, før hun endelig sovnet. Det var i og for seg en hyggelig natt. Det ble sagt fine ting til henne, og hun fikk brukt sine fremragende #ettmedGud-evner. Av det som ble fortalt henne, var blant annet at hjertet hennes egentlig ikke er et hjerte lenger, men et kors av krystall. Og at Andrea ikke er et menneske, men en avatar. Så lar vi resten være usagt. Poenget var forøvrig at hun sovnet til slutt, og hadde en drøm.

Andrea drømte rett og slett at hun så to episoder av en serie. Med intromusikk og alt. I den første episoden kom det fram at Andrea er Jesus. Men dette var en stor hemmelighet, fordi det var mennesker i verden som ikke måtte vite om henne. Mennesker som på ingen måte ønsker Jesu annet komme velkomment. Mennesker som, skulle Jesus vist seg å være i verden, ville gjort alt de kunne for å drepe vedkommende.

I den neste episoden av denne serien, fikk Andrea bli bedre kjent med verden – og hvordan de to kontrastfylte dimensjonene som foreligger, virker i praksis. Hvordan mennesker som befinner seg i riktig versjon av verden, er helt uaffektert av at den negative versjonen er gjennomsyret av ondskap. Hvordan agenter for negaverset faktisk ikke klarer å se menneskene som har kommet seg til den riktige versjonen, engang. De er usynlige for dem. Og urørlige for deres forsøk på å utøve ondskap og djevelskap.

Andrea våknet opp fra denne drømmen, og tenkte med seg selv at akkurat den drømmen var verdt å vente en hel natt på. Så valgte hun å droppe kirken søndag formiddag, fordi alt i henne skrek at hun måtte sove mer. Og siden dette skjedde, har hun vært plaget av tvangstanker om at fordi hun ikke gikk i kirken i går, bortfaller absolutt alt av velsignelser og hele hennes vidunderlige skjebne. Har jeg ikke rett?

Jeg har vært litt plaget ja, jeg innrømmer det.

Kan jeg si deg noen ord?

Kjør på.

Pusen min, skjebnen din er inngravert i hjertet ditt – i dette krystallkorset – og kan ikke mistes. Og for å svare deg på det du med skjelvende hender begynte dette innlegget med, kan jeg meddele at marerittet bortfaller, mens drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Det var alt?

Det var alt, ja.

Gud og hans brud