29. sep, 2019

Uovervinnelig

Jeg fikk en visuell beskjed, en visjon, i går kveld. Det jeg så var en mann som satt og tenkte. Sånn som man gjerne illustrerer en som tenker hardt, med fingre plassert på hake og lepper. Så var det noe annet i bildet, også. Nemlig et emblem med tallene «666» i full flamme. Jeg skjønte ganske momentant hva dette bildet skulle fortelle meg. At jeg ikke kan stole på tankene mine; at tankene mine er min hissigste antagonist; at alt egentlig er tipp topp – bare jeg ikke henfaller til alle disse forstokkede tankerekkene. Eller sagt med andre ord: Disse vrangforestillingene, som Jesus kaller det, serveres meg av en som på ingen måte vil meg vel. Hvem da? Jeg tror ikke jeg vil ‘male ham på veggen’ akkurat i dag. På en søndag, og allting. Dermed endrer jeg fokus, og skriver om noe hyggelig istedet.

Ja, det er søndag. Og jeg har gjort det som bør gjøres på en søndag – skal man være en ordentlig nonne, med alt det innebærer. Jeg har vært i kirken. Messen ble feiret sammen med to gode venner, to prester, hele menigheten, og hovedpersonen – Jesus; Han jeg giftet meg med. Etter messen ble jeg og mine to venner sittende ganske lenge i lokalene under kirken for å drikke kaffe og spise kjeks (og kake til meg). Det var superhyggelig. Og min skriftefar og medvandrer, presten jeg forholder meg til, kom og satt litt med oss, også.

Ettersom jeg driver og forsker litt på om det at jeg går i kirken søndag formiddag, påvirker hvordan uken min blir – og faktisk tror det har stor betydning – gleder jeg meg til uken som begynner i morgen. Uken som har vært, siden forrige søndag, går over i historien som en av de verste på lang tid. Men jeg skulle ikke drøfte mine lammende indre kriser.

…skriver hun. Men Andrea får ikke til å fortsette uten å besøke de mer dystre stemninger. Hun prøvde å skrive om alt mulig annet, men alt hun skrev fikk det til å knyte seg i magen hennes. Hun vakler mellom ønsket om å skrive blogg, og ønsket om å lukke dokumentet og boikotte hele JesusogKristus.com.

Får jeg lov til å boikotte jobben min?

Hva tror du?

Jeg tror du er den slavedriveren som tvinger meg til å fortsette å svømme, selv om ‘havet’ jeg svømmer i føles mest som den tykkeste og seigeste grøten.

Du vet, når du har hodet skrudd på rett, slik det egentlig skal sitte, trenger du ikke svømme, engang. Da klarer du å gå på vannet. Ja, selv det å gjøre akrobatiske øvelser på havoverflaten blir lett som en lek. Sprette rundt, slå hjul og stupe kråke mellom bølgene.

Hvorfor kan jeg ikke ha det sånn?

Du har det sånn, når du ikke lytter til brølene fra tankene dine.

Jeg tror… det var alt?

Nei. Jeg skal komme med en liten monolog. Får jeg lov?

Du gjør hva du vil, uavhengig av hva jeg gir deg lov til.

Sant nok ;)

Jesus sier
Hvor mange bekreftelser og forsikringer trenger Andrea å få, på at alle hennes destruktive og giftige tanker er det stikk motsatte av sannheten? Uendelig mange, virker det som. Visjonen Andrea begynte dette innlegget med å fortelle om, illustrerer hele problemstillingen ganske dekkende. Sannheten er at ingenting er galt – når Andrea ikke hopper på den ene hysteriske og forstokkede tankerekken etter den andre.

Jeg skal ikke si uken som har vært, var en straff fordi Andrea heller ville sove enn å gå i kirken forrige søndag. Men jeg kan si at uken som kommer ganske riktig vil bli tusen ganger bedre. Og viser det seg at Jesus snakker sant når han sier Andrea kan danse på havoverflaten, bare hun er i rett sinnsstemning, vil det nok friste Andrea til å stenge av kanalen Lucifer snakker til henne gjennom. Sagt med andre ord er det eneste du trenger å gjøre, Andrea, å skru av tankene. Gjør det, så skal du få se at du er uovervinnelig! Det var alt.

- Gud og hans brud