1. okt, 2019

Diamanten

Hei, verden. Det er tirsdag, det er kveld, og jeg har den søte vaskehjelpen min her hos meg. Om et par timer kommer Minihimmelen til å skinne, nok en gang. Vel, det så ikke så verst ut her, uansett. Det er jo ikke lenge siden bestevenn gikk løs på leiligheten med støvsugeren. Men nå blir det altså vasket og tørket støv, i tillegg til støvsuging. Og jeg bare sitter her og passer mine egne saker. ‘Sakene’, som er å skrive noen ord til dere.

Jeg må fortelle dere om starten på denne uken. Altså om gårsdagen. Husker dere jeg nevnte at ukene etterfølgende en formiddagsmesse i kirken på søndag, ofte pleier å være veldig gode? Og at den uken som kom etter at jeg droppet messen, forrige søndag, var helt forferdelig? Mandagen (i går) var virkelig god. Den begynte med et herlig møte på kontoret til min venn Kim. Han som er både healer og et medium. Både jeg og Alex fikk en healing av ham. Og med det ble trivselen skrudd opp betraktelig.

Det første som skjedde, som kunne vitne om at Alex og jeg hadde gode krefter med oss etter healing, var at Alex fant gjenstanden på bildet. Dette er ‘den forsvunne diamanten’, fra brettspillet med samme navn. Den lå i trappen på vei opp til perrongen, da vi skulle ta toget mot byen. Diamanten er faktisk den brikken man finne, for å vinne spillet. Jeg tror Alex følte seg litt som en vinner, akkurat da.

Det neste som skjedde, som også kan karakteriserer som et hyggelig sammentreff, var at naboen min plutselig dukket opp – da jeg og Alex skulle spise middag. Vi var på en sunn fastfood-restaurant på Oslo S. Jeg bestilte vegetarisk burger, Alex gikk for kjøttboller og ris, og naboen skulle bare ha seg litt kaffe og kake. Det var første gang Alex møtte denne naboen. Men jeg har hengt mye med ham, da vi begge deler en sterk tro og kjærlighet til Jesus. Så da var det jo fint at Alex fikk et ansikt å sette på navnet til denne naboen.

Om ikke det var nok, kom en annen god venn av meg og holdt oss med selskap. Han skulle også spise litt. Etter at alle tre var gode og mette sa vi hade til naboen min, og dro fra Oslo S til Nationaltheatret. Så tok vi taxi opp til Litteraturhuset. Hva skjedde der? Jeg og mine to venner (og en fullstappet sal) skulle høre på en samtale mellom faren min, tre kvinner og en mannlig ordstyrer. Temaet var hvordan et barn blir påvirket av at foreldrene krangler om hvem som skal ha omsorgsrett for barnet, etter et samlivsbrudd. Dette var egentlig for å løfte frem et teaterstykke med samme tematikk.

Jeg synes alltid det er fint å få være med på arrangementer hvor faren min skal prate. Og jeg får ofte med meg Alex på disse, når de finner sted i Oslo. Det var spesielt hyggelig å ha med denne andre kameraten min, akkurat i går. Problemstillingen er mer enn aktuell for hans vedkommende. Så var det også veldig hyggelig å sitte i kaféen med pappa og mine to gode venner, etter arrangementet. Det ble på alle måter en svært vellykket kveld.

Noe som ikke var like vellykket, var det som skjedde rett før arrangementet skulle begynne. Vi var jo i andre etasje på Litteraturhuset, og hadde tre sitteplasser som var reservert til meg og mine to kompiser. Men på ett tidspunkt var jeg nødt til å gå på do. Så da måtte jeg ta heisen ned i kjelleren. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, eller om jeg kanskje gikk helt feil for å finne toalettene. Men i en av etasjene fant jeg skilt til handikapp-doen. Jeg tenkte det var innafor, jeg gikk jo med stokk. Så jeg trykket på døråpner-knappen. Og kom plutselig rett inn på backstage-området til en annen av scenene på Litteraturhuset.

Det var ikke hvem som helst som møtte meg i døren. Jeg koblet ikke at det var en kjendis jeg traff på vei inn til do, før jeg satt på do. «Han der var jo Bjørn Eidsvåg!», tenkte jeg. Og så gikk jeg ut av toalettet, og var plutselig helt starstruck. Jeg følte jeg måtte si noen ord, men jeg tror det som kom ut av meg var ganske usammenhengende. Jeg fortalte Bjørn at jeg egentlig var helt lost, og ikke ante hvilken etasje jeg var i engang. Han spurte meg hvor jeg skulle, og jeg sa at jeg skulle til andre etasje. Da viste han meg til trappen, enda heisen var rett ut døren. Så forlot jeg ham, og følte meg som verdens teiteste. Ok, så var det ikke den største flausen, akkurat. Men for meg var det litt ille, for jeg pleier liksom aldri å miste hodet på den måten.

Ja, det var alt om mandagen. Nå synger tirsdag på siste verset, også. Når vaskehjelpen er ferdig her, skal jeg bare sitte stille i sofaen og se meg omkring. Så skal jeg dusje og ta på meg pysj, bare for å sitte stille i sofaen enda litt til, og nyte ‘huset mitt’. Den velsignede leiligheten som egentlig er en enhet i et himmelsk slott. Jeg ønsker dere alle en riktig hyggelig kveld, den første i oktober. Så hører dere fra meg (eller oss) snart igjen!

- Månebarn