4. okt, 2019

Skuddsikker

Jeg tror min desidert hardeste kamp mot verden, mot han som er i verden, og mot tankene han som er i verden får meg til å tenke – er overstått. Og gjett hva… Jeg vant!

Å stå ansikt til ansikt med sitt verste mareritt unner jeg ikke noen. Å stå ansikt til ansikt med sitt verste mareritt uten en god hjelper som heier på deg fra tronstolen hans i dypet av ditt hjerte… det må være helvete forklart med få ord.

Men joda, jeg lever. Jeg overlevde den vanskeligste natten noensinne. På ett tidspunkt følte jeg alt håp var ute. Da tok jeg frem tryllestaven og holdt blikket festet på Jesus som henger på veggen min. Uten en eneste tanke i hodet, gjorde jeg plass til de sanne tankene. De som kommer fra Gud.

Er jeg fryktelig kryptisk nå? Jeg er klar over det, altså. Men jeg kan ikke røpe akkurat hva ordlyden er på det jeg frykter mer enn noe. Røper jeg det, røper jeg samtidig andre ting – ting ingen skal vite om meg. Så dere må nok bare finne dere i å bli servert sannheter snekret sammen rundt en kjerne, uten å vite hva ‘kjernen’ består av.

Når sant skal sies kan dere få vite hva min såkalte kjerne er. Hva det dypeste og sanneste i meg er. Det er Jesus. Han har tatt bolig ikke bare i hjertet mitt, men i hvert fiber av hele mitt vesen. Og nattens kamp resulterte i at jeg – for tusende gang – forstod hvor jeg må ha fokuset mitt.

Ved å ignorere verden, han som er i verden, og tankene han klarer å snike inn i min bevissthet, er det ikke mulig for denne skuta å synke. To personer rundt meg har forklart det jeg går (eller gikk?) gjennom nå, med at det er en test. En test av troen på Gud, på løftene hans, på kjærligheten vi deler – på hele relasjonen jeg har til ham. Men mer enn noe en test på tilliten til ham, og troen på at han snakker sant.

Nå vil han si noen ord, tror jeg.

Tror du det, altså? :)

Ja, sjef. Ordet er ditt!

Tusen takk, bestevenn.

Jesus sier
Jesus smiler bredt nå. Du gjør meg så uendelig stolt, Månebarn! Jeg har lyst til å tømme himmelrommet for stjerner og gi alle til deg – i mangel på en medalje. De kampene du kjemper, og alltid går seirende ut av, får meg ofte til å undres. Har jeg virkelig skapt et så tappert hjerte? Så vet jeg at svaret er ‘ja’, for jeg har jo skapt alt.

Nei, vi kan nok ikke fortelle verden hva kampen gikk ut på. Hva ‘marerittet’ skal forestille. Vi kan ikke røpe denslags hemmeligheter, akkurat her og akkurat nå. Men vi kan røpe at for hvert slag vunnet, rykker Andrea nærmere mållinjen og Kaken, som på ingen måte er en løgn.

Er du trøtt, vennen min? Det kan jeg forstå. Det tar på å ligge våken med håpløshet og undergang på den ene siden, og den syvende himmel på den andre. Nå foreslår jeg at du legger bort blogg og PC, skrur av lyset, og lar meg vise deg Lyset.

Var jeg kryptisk nå?

Ikke mer enn ellers.

Skal vi si at det var alt?

Det er noe som må legges til.

Hva da?

Nei, si det. Jeg skriver bare det du ber meg skrive.

Lytt til meg og se hva jeg har på hjertet.

*Andrea skrur av tankene*

Du ber meg dele skjermdumpen fra mobilbønneloggen.

Så da gjør du det?

Ok, sjef.

Fint. Det var altså alt!

Gud og hans brud