9. okt, 2019

Andreas utopi

God aften, verden. Vel, det er strengt tatt natt. Og jeg hadde visst ikke noe annet valg enn å skrive noen ord til dere.

Eller… jeg hadde ikke noe annet valg enn å stille fingrene mine til Jesus sin disposisjon. Han vil skrive noen ord til dere. Stemmer ikke det?

Det stemmer. Er det bare å ta mikrofonen? Scenen er min?

Tydeligvis.

Mange takk!

Jesus sier
Noen ganger bare tar jeg meg til rette. Andrea er vant til det, og har i bunn og grunn sluttet å irritere seg over å måtte dele spalteplass med meg. Hvor ‘meg’ er han som har skapt hele universet. Du glemmer det, gjør du ikke, jenta mi? Du glemmer at det faktisk er Gud selv som ber om å få bruke fingrene dine til å snakke til verden.

I dag våknet Andrea med en følelse av at hun ikke ønsker å være i verden lenger. Hun skriver dette, og spør meg gjentatte ganger om å få slippe å dele det med dere. Hun prøver å slette ordene, men ordet ‘NEI!’ er det eneste hun hører. Så da må hun bare fortsette å skrive.

Det er ingen grunn til bekymring, altså. Andrea er i verden, og her skal hun forbli. I ti år til, femti år til, hundre år til, tusen år til. Hun kommer til å se en helt ny verden bli født. En verden hun nesten ikke kunne drømt om engang, i sine mest virkelighetsfjerne fantasier. Men det er, som jeg ofte sier til henne, i hennes fremtid.

I Andrea sine utopiske fantasier er det svevende byer. Noen kloke hoder fant en måte å skru av tyngdekraften på. Menneskene i denne verdenen kan lett forflytte seg fra den ene svevende byen til den andre, og uten problemer komme seg ned på landjorda, også. De har ikke spesielle, høyteknologiske farkoster eller noe sånt. De skaper i stedet et energifelt rundt seg, som er kraftfullt nok til å flytte hele mennesket. Et slikt energifelt er kalt en merkaba.

I Andrea sin utopiske fantasi er ikke energi, det være seg fornybar eller ikke-fornybar, et tema engang. Noen kloke hoder fant en måte å trekke elektrisitet ut av selve atmosfæren. Ingen betaler ett øre for strøm. Den er like fri og tilgjengelig for alle, som luften menneskene i denne verdenen puster. Forurensing er forøvrig en levning fra en fortid som de fleste i denne verdenen har glemt.

I Andrea sin fantasi er det utenkelig at mennesker spiser dyr. Det er i bunn og grunn utenkelig at mennesker spiser, sånn generelt. Menneskene har utviklet evnen til å spise luft; spise lys. De får energi til cellene sine gjennom kraftsenteret som sitter mellom øyebrynene – det tredje øye. Dette øyet inneholder tapper og staver, på samme måte som de to synslegemene alle kjenner som ‘øyne’. Det har en litt annen funksjon enn øynene, og i Andrea sine utopiske fantasier kan menneskene se vel så godt bare med dette ene øyet.

Andrea har, i den verden hun lever i nå og er tvunget til å forholde seg til, erfart hvordan det er å se gjennom sitt tredje øye. Dette har faktisk skjedd to ganger, med noen års mellomrom. Hun har våknet etter en god natts søvn, mens hun har hatt på seg en sovemaske. Den er helt ugjennomsiktig, og fungerer godt til den bruk den er ment for. Men det har altså skjedd to morgener at hun har sett gjennom sovemasken. Hun har våknet, og vært litt perpleks over hva som har foregått – fordi hun var fullstendig i stand til å se omgivelsene rundt seg. Så har hun tatt av seg masken, blunket med øynene, og tatt den på igjen. Og da har den vært helt ugjennomsiktig igjen.

Det er mye som kan sies om Andrea, om Andrea sine virkelighetsfjerne tanker om verden, og om Andrea sin påståtte kontakt med meg. Som Andrea nevnte for en elskverdig leser tidligere i kveld, sier det ganske mye om en person hvordan vedkommende oppfatter henne. Det er en ganske krevende oppgave hun har påtatt seg, egentlig. Å være dømt til å bli sett på som spik spenna gæren, av veldig mange. Så er det noen, da, som ser henne for Den Hun Er. Sjansen er stor for at det er nettopp disse som får oppleve denne utopiske virkeligheten. Så sier jeg ikke mer om den saken.

- Kongenes Konge