13. okt, 2019

Over fjellet

Dere gjetter aldri hvor jeg er nå. Ok, leste dere vårt forrige innlegg, kan dere nok tenke dere hvor jeg befinner meg. Jeg er i Bergen. Hos pappa og bonusmamma. Det hadde vært hyggelig det. Om det ikke var for at jeg klarte å pådra meg en forkjølelse, eller influensa, på togturen hit. Vel, det er hyggelig å være her, altså. Det hadde bare vært litt hyggeligere om jeg ikke følte halsen, hodet og egentlig hele kroppen, prøvde å drepe meg. Og kanskje får jeg det til å høres mye verre ut enn det egentlig er. Kanskje er det bare slik kroppen min forteller meg at jeg må roe ned litt. I dag hadde jeg egentlig tenkt meg på formiddagsmessen i den katolske kirken som ligger i sentrum. Og jeg hadde en avtale med en kamerat. Men begge deler bortfalt, fordi jeg er syk.

Så prøvde jeg å lagre dette dokumentet, som jeg ofte gjør når jeg har skrevet ett avsnitt. Det førte til at jeg fikk opp alskens feilmeldinger og at Word måtte startes på nytt. Kanskje jeg skal skrive om alt som fungerer, i stedet for å irritere meg over ting som ikke er helt slik det skal være. Kanskje jeg må begynne dette innlegget på nytt – uten å slette det jeg allerede har skrevet. Jeg prøver på det!

Så ja, hei dere! Jeg er i skrivende stund i Bergen, hos familien til faren min. Hit kom jeg etter en togtur over fjellet med strålende sol nesten hele veien. Jeg var så heldig å få billetter i komfort-vognen på toget. Dermed hadde jeg tilgang på så mye kaffe og kakao jeg kunne drikke. Men det ble bare tre kopper, altså. Da jeg kom frem, vanket det vegetarisk lasagne. Og det var så utrolig godt. Så godt at jeg spiste tre(!) porsjoner. Det er mye til å være meg. Til vanlig klarer jeg ikke én porsjon, engang. Så det sier litt.

Og så gikk jeg og la meg. Jeg kjente kroppen skrike etter søvn. Den kom ganske fort, også. Søvnen, altså. Ja, så sov jeg helt til pappa kom og vekket meg. For jeg skulle faktisk i kirken. Jeg skulle og ville og måtte. Men det skjedde ikke. Nå må jeg krysse fingrene for at det at jeg ikke var i kirken i dag, ikke sørger for at hele uken som kommer blir en katastrofe. Ettersom sykdom er en gyldig grunn for å droppe messen på søndag, tror jeg det skal gå bra. Jeg har en kul Gud på den måten, og tror ikke det er verdens undergang.

Apropos verdens undergang. Dere vet jo hvordan jeg hjemsøkes av tanker om at ‘alt’ er i ferd med å rakne og falle sammen rundt meg? Vet dere også at disse tankene nesten er helt fraværende, nå for tiden? Jeg tilskriver det at jeg har kommet opp på et akseptabelt nivå av vitamin B12 i cellene mine. Mamma kan være enig i de tankene. Hun forklarte det på en fornuftig måte: Når det er feil og mangler i kroppen, vil din underbevissthet prøve å finne forklaringer utenfor kroppen.

Vet dere også at skal jeg sammenfatte beskjedene Gud gir meg i tre ord, er det disse: Stol på meg. Så lenge jeg har kjent Jesus, er det disse tre ordene som har gått igjen som en rød tråd. Denne beskjeden har blitt formidlet på utallige måter. Her om dagen sa Jesus noe jeg nesten burde tatovere på kroppen. Han sa at når jeg lager alle disse fryktelige katastrofescenariene i hodet mitt, og faktisk tror på de tankene, er det nesten synonymt med å kalle Jesus en løgner. Og det vil jeg jo ikke?!

Selvfølgelig vil jeg ikke kalle Han jeg giftet meg med for en løgner. Men det er jo nesten det jeg gjør, når det Jesus sier oftere enn noe, er at jeg er tryggere enn noen har vært - noengang. Og så klarer jeg ikke tro på forsikringene hans. Forsikringene som formidles på så utrolig mange forskjellige måter. Én av disse er en visjon jeg hadde her om dagen. Jeg fikk se verden; den jeg ikke forholder meg til, og så fikk jeg se meg selv – i en dimensjon helt for meg selv. Verden kunne skyte så mange piler den bare ville, av dårlig energi og frykt. De traff meg ikke. Jeg var utenfor rekkevidde for angrepene dens/hans. Så sendte jeg stråler av god energi tilbake til verden. Og de traff akkurat der de skulle.

Jeg skal avslutte nå. Men først må jeg fortelle om bildet jeg legger ved denne teksten, og om hva jeg gjorde på toget i går. Hva da? Jeg laget en ny spilleliste på Spotify. Denne består av elektroniske remixer av diverse lovsanger jeg er veldig glad i. Det er foreløpig bare 16 sanger i spillelisten. Men det kommer nok flere. Vil dere vite hva spillelisten heter? Running to Jesus [sparkling emoji]. Hva bildet gjelder, er dette utsikten jeg hadde fra togvinduet da toget stoppet på Ustaoset. Det var helt nytt for meg, og helt nytt for mamma (som fikk se dette bildet), at det var en kirke der. Jeg kjente sommerfuglene i magen gjøre seg gjeldende hver eneste gang jeg så en kirke, på turen til Bergen. Ja dere, sånn er det bare å være forelska i Gud. Det var alt.

- Månebarn