16. okt, 2019

Tema for dette livet

Hallo i natten. Rundt kvart over elleve i går kveld prøvde jeg å begynne på dette innlegget. Uten hell. Det jeg skrev var så dårlig at jeg nesten ble litt overrasket over meg selv. Nå er klokken kvart over to. Og jeg har sovet litt. Drømt litt. Fått litt nye innsikter og sårt tiltrengte åpenbaringer. Så da er vel alt lagt til rette for at jeg skal klare å skrive dette innlegget. Sier hun, krysser fingrene og gir drømmen en sjanse.

Jeg må nevne noe for dere. Vel, Gud ber meg nevne det. Så da gjør jeg det. I siste setning av forrige avsnitt skriver jeg «og gir drømmen en sjanse». Men i utgangspunktet skrev jeg «gir det en sjanse». Jeg følte det ble feil, så jeg endret det til ‘drømmen’. Hvorfor det ble gjort på denne måten, vet jeg ikke. Og hvorfor jeg deler akkurat denne detaljen med dere, vet jeg heller ikke. Men det gjør jeg altså.

Nå skal jeg uansett fortsette. Uten flere avsporinger og digresjoner. Jeg skal fortelle dere om nattens mildt sagt livsforvandlende åpenbaring. En åpenbaring som, uansett hvordan du vrir og vender på det, bør legge føringer for hvordan jeg møter spesielt utfordrende mennesker i livet mitt.

Åpenbaringen min kom som en følge av tre drømmer. Jeg husker ingen av disse drømmene, men de kom som perler på en snor – nå i natt. Jeg husker ikke innholdet, blir vel mer riktig å si. Men jeg husker tematikken. Tematikken i disse tre drømmene svarer til det jeg nå forstår at er tema for dette livet. Hva da? Jeg skal skrive det, og jeg skal skrive det ‘høyt’. Gjennomgangstema for Andrea sitt liv er:

Tilgivelse

Det er store og omfattende ting å tilgi. Men jeg skjønner at livet mitt ikke dreier seg om å ta hevn, ikke engang en såkalt ‘kjærlighetshevn’. Å omstille meg fra å ønske å svare urett med samme mynt, til å møte alle situasjoner hvor jeg føler meg dårlig behandlet, med tilgivelse og kjærlighet – kan vise seg å være det klokeste jeg gjør i dette livet. Hvis jeg skal gi mening ut av mine tilbakevendende psykoser om at jeg faktisk er Jesus, må det ha vært for å gi meg de høyeste idealene for hvor tilgivende jeg skal være. For hvem er mer tilgivende enn Jesus? Jeg lærer av den beste, med andre ord.

Jesus ber om audiens.

Audiens innvilget. Hva har du på hjertet?

Kan jeg stjele mikrofonen?

*gir deg ordet*

Jesus sier
Jesus er ordknapp og litt irritert. Han henger seg opp i en ørliten detalj i denne teksten. Enda det var jeg som ba Andrea skrive dette, er jeg ikke helt fornøyd med utfallet. Denne irritasjonen kjenner Andrea på selv, også, når disse situasjonene melder seg. En slik situasjon som utspiller seg nå, i disse dager. Andrea føler seg nemlig aldri mer som en psykiatrisk pasient, enn etter et opphold i Bergen. Når hun er hjemme i hjembygda, med vennene sine – den familien hun selv har valgt – er ikke psykisk sykdom et tema i det hele tatt. Og blir det et tema, er det vinklet som at de som stempler Andrea som psykisk syk, er de som virkelig ikke har skjønt det.

Så da kan dere vel skjønne at jeg henger meg opp i denne lille detaljen i teksten Andrea skrev. Om at hennes tanker om at hun er Jesus, er ‘psykoser’. Hvorvidt hun faktisk bærer den kronen eller ikke, trenger jeg ikke si noe om. Men at hver eneste tanke – frisk eller ‘syk’ – har kommet fra meg, det kan jeg si helt uten å lyve.

Og da dukker det kanskje opp noen spørsmål. For skrev ikke Andrea, bare for noen dager siden, at mange av tankene hennes har ‘666’ stemplet over det hele? Jo, hun gjorde det. Og nå sier jeg at alle tanker kommer fra meg? Hvor omfattende og stor er ikke Guden hennes, hvis han styrer både de positive og de negative tankene?! Jeg velger å avslutte nå, etter å ha delt et bibelvers med dere. Dette:

Jesaja 45:7
Jeg former lys og skaper mørke,
jeg stifter fred og skaper ulykke.
Jeg, Herren, gjør alt dette.

Jesus&Kristus