16. okt, 2019

Hjemover

Hei igjen. Jeg må bare komme med en unnskyldning. Til pappaen min, og til hele den flokken – som jeg har besøkt nå i noen dager. Det var aldri meningen å fremstille oppholdet i Bergen som en tur tilbake til å føle meg som en pasient. Det er sant at jeg ofte føler dette, i møte med familie. Og ikke i like stor grad sammen med venner. Men det er mine demoner, mine tvangstanker. Pappa og bonusmamma er faktisk veldig greie, omsorgsfulle, rause og innsiktsfulle. Og så er de jo psykologer, begge to. Så da er det vel naturlig at vi i større grad snakker om ens indre stemninger. Kanskje foreldrene mine, alle tre, er mer preget av at jeg har besøkt de litt galere tilstander, enn det vennene mine er. Kanskje er de mer ‘på vakt’, fordi det er de som får hele skyllebøtta når jeg går fra forstanden.

Men det er ingen grunn til bekymring. Det eneste som skjer, er at jeg plutselig føler så enormt mye mer enn tidligere. De siste ukene har jeg grått mye. Ikke fordi jeg har vært spesielt trist. Jeg har det egentlig ganske fint. Men tårene sitter løst. Jeg blir beveget av ting i større grad enn jeg har gjort. Det kan handle om at jeg faktisk har mindre av den antipsykotiske medisinen i blodet. Og det kan være andre grunner. Én grunn er nok at jeg ikke er helt frisk, rent fysisk. Den forkjølelsen eller influensaen jeg har snakket om i noen dager, er fortsatt virksom. Og noe jeg ikke har nevnt, er at den har rammet øret mitt. Jeg hører nesten ingenting på venstre øre. Det gjør at hele virkeligheten føles litt som bomull, og jeg klarer ikke helt å følge med på det som skjer rundt meg.

Akkurat nå sitter jeg på toget. Vi har nettopp passert Myrdal, og nå venter en lang strekning fullstendig uten dekning. Så da har jeg litt tid jeg kan bruke på å skrive til dere, uten å bli distrahert av alt det andre som kan foregå på internett. Det er snø på fjellet, når jeg ser ut av vinduet. Jeg har allerede grått to eller tre ganger i løpet av turen. Men heldigvis har jeg en maskara som ikke renner. Så da gjør det ikke så mye, igrunn. Det er litt nytt for meg, dette med å plutselig ta til tårene. Iallfall slik det foregår nå. Å ha blitt neddopet i syv år, som for å legge et lokk på følelser, og så løftes dette lokket – kan nok være en god forklaring. Det er vel en tilvenningssak, dette med å stå i alle disse følelsene som kommer, uten den naturlige dempingen som Olanzapin gir.

Når det gjelder den veldig fysiske forkjølelsen som raser i meg, har jeg fått time hos en av fastlegene mine i morgen. Jeg skriver ‘en av dem’, fordi jeg faktisk har to. Jeg har en mann som jeg liker veldig godt, og så har jeg en dame som jeg kan gå til hvis grunnen til legebesøket er noe jeg helst vil ta med en kvinne. Jeg liker forøvrig henne også. Jeg skal besøke legen, og så skal jeg få den siste dosen av B12 i denne omgang. Neste gang jeg skal få en slik sprøyte, blir om tre måneder. Og da er det én, og ikke fem. I morgen skal jeg be om å ta bakterieprøver, slik at jeg kan begynne på antibiotika dersom det er en bakterieinfeksjon. Og er det et virus, får jeg vel bare ri stormen gjennom. Frisk blir jeg nok uansett. Med hørsel på begge ørene, håper jeg.

Toget er på Finse, og snøen og tåken ligger tykt over landskapet. Jeg merker jeg er sliten og aller helst skulle tatt mange dager fri – uten å treffe noen. Jeg kan i det minste prøve å sette av torsdag ettermiddag og kveld, og hele fredag, til å være nonne i klosteret mitt. Jesus sa faktisk, i forkant av Bergensturen, at han kom til å være fraværende de neste dagene. Men at det på ingen måte betød at han ikke var med meg gjennom alt. Kanskje handlet det om at jeg skulle få kjenne på hvordan livet er uten å være så påkoblet at det nesten er magisk, slik at jeg i større grad kan sette pris på hvordan jeg egentlig har det – nesten hele tiden. Ja, disse kontrastene er noen ganger nødvendige. Vi går ikke på skole uten at det er litt motstand og utfordringer. Hva er poenget da, egentlig? Alex sier jeg får studiepoengene i Himmelen, og at jeg trolig kommer til å få ti millioner.

Klokken er halv syv, og nå begynner mørket å senke seg. Det var godt timet med når jeg begynte på dette innlegget. For det kommer sannsynligvis til å være ferdig akkurat når dekningen er sånn tilnærmet normal. Altså rundt Ustaoset, eller nærmere Geilo. Hør på meg, jeg kjenner virkelig Bergensbanen stasjon for stasjon. Denne har jeg tatt i mange år, og vet akkurat hvor jeg bør flytte fokus fra innsiden av vognen til ut av vinduet. Jeg har mine favoritt-ting å se på underveis. Nå kan det forresten virke som at det blir en eller flere flyreiser fremover, også. Det har jeg ikke gjort på mange år. Men skal man stole på Jesus, og ikke kalle ham en løgner, impliserer det at jeg slutter å tro at livet mitt vil ende i en grufull flystyrt. Jeg tror det får være alt for nå. Ha en fin kveld, så hører dere fra meg snart igjen!

- Månebarn