17. okt, 2019

I flammene

Hei! Vil dere høre siste nytt? Jeg har ørebetennelse i begge ørene, og halsbetennelse. En skikkelig cocktail av sykdom, som skyldes en skikkelig cocktail av både bakterier og virus. Jeg er litt lei nå, og vil bare det skal ta slutt. Med en penicillinkur på ti dager er det store sjanser for at jeg blir frisk. Alternativet er at jeg ikke blir frisk, og det er vel ikke så sannsynlig. På den ene eller andre måten tar det jo slutt. La oss bare håpe det er på den ene, og ikke på ‘den andre’ måten.

Klarer du ikke skrive mer?

Du vil ikke gi meg flere ord å skrive.

Får jeg lov til å ta over?

Skal det bli et blogginnlegg, må du vel det.

Så da gir du meg pennen?

Vær så god. Dette er altså…

Jesus som skriver
Alt er litt vanskelig nå, for min kjære. Jeg minner henne på at hun er bruden til Guden og heltinnen i dette eventyret. Andrea rister litt oppgitt på hodet og sier hun i skrivende stund er redusert til en skjelvende klump av slim og alt annet ekkelt som en slik sykdom produserer. Men hun holder motet oppe, og våger nesten å tenke at hun allerede, etter bare to penicillintabletter, føler seg litt bedre.

Men jeg vil ikke gi Andrea flere ord å skrive. Ikke enda. Det er noe hun må gjøre først. Andrea blir bedt om å legge bort PCen, for å fullføre innlegget litt senere.

Nå er det litt senere, og Andrea har egentlig ikke gjort noe fornuftig. Hun har gjort noe veldig ufornuftig, når sant skal sies. Hun gikk i butikken og kjøpte noe hun ikke har kjøpt på lang tid. Hva da? Snus. Andrea og jeg har en avtale, skjønner dere. At nikotin er lov, så lenge hun får sprøytene med antipsykotisk medisin. Og enda dette er avtalen vår, gjør Andrea alt hun kan for å holde seg unna den giften som nikotin er. Likevel er det jo et sug der, i større eller mindre grad. I forkant av togturen hjem fra Bergen i går, hadde jeg sagt til henne at dersom hun satt i nærheten av noen som snuste akkurat det merket som Andrea liker best, skulle hun få spørre om å få én snus. Så viste det seg at mannen som satt rett overfor Andrea, hele togturen, hadde en snusboks av nettopp denne typen stående på bordet. Og da fikk hun ganske riktig én snus av ham. Men det holdt med denne ene.

Jeg har mine grunner til at Andrea aldri klarer å riste av seg avhengigheten. En av grunnene er at nikotin faktisk gjør at olanzapin (virkestoffet i medisinen Andrea får fordi hun snakker med meg) går raskere ut av kroppen. Det er diskuterbart om medisinen gjør så mye fra eller til, i Andreas tilfelle. Hvis den skal behandle stemmer i hodet (slash hjertet), er Andrea et godt eksempel på at Zypadhera ikke har noen effekt, whatsoever. Men så er det jo folk som har god nytte av slike medisiner, og som ikke fungerer ordentlig uten dem. Andrea er bare ikke én av disse.

På bildet her er forresten de pillene Andrea tar akkurat nå. Det er penicillin, som skal behandle både øre- og halsbetennelsen. Så er det smertestillende, som gjør det den er ment å gjøre. Og så kjøpte Andrea, på eget initiativ, probiotika. Dette er piller med de bakteriene som normalt skal være i tarmen, men som også blir rammet av en antibiotikakur. Det er på grunn av at også de gode bakteriene blir drept av antibiotika, at mange opplever mageproblemer når de behandles med for eksempel penicillin. Andrea vil ikke ha mageproblemer i tillegg til øre-, nese- og hals-problemer. Og håper hun unngår det, fordi hun har kjøpt probiotika.

Men nå var det mye snakk om sykdom og medisiner. Jeg skal avslutte nå, men først skal jeg dele noe Alex sa til Andrea tidligere i dag. Noe som resonnerer veldig med henne, fordi jeg sier akkurat det samme til henne, bare med en annen ordlyd. Alex sa altså dette:

«Jeg fikk en følelse av at du gjennomgår en viktig ‘update’, og at du fort vil glemme hvordan det var å være i de flammene du er i nå». Han sa også: «Tenk deg hvor godt det blir når du er ferdig med det. Kommer til å føle deg som født på ny. En Fønix opp av asken».

Gud og hans brud