18. okt, 2019

Tvunget til å roe ned

Hei. Jeg kan ikke si jeg har det så bra. Men jeg lever, så det er jo noe. Har dere hørt hva som skjedde etter legetimen min i dag? Selvsagt ikke, jeg har bare fortalt moren min om det. Taxien kjørte meg hjem, og jeg gikk rett til apoteket. Legen hadde nemlig skrevet ut hostesaft til meg. Reseptbelagt hostesaft med morfin. På vei de få meterne som er mellom apoteket og huset mitt, hadde jeg selskap av en veps. Den var veldig interessert i meg, og vekslet mellom å sitte på stokken min, på håndleddet mitt og i håret mitt. Jeg var ikke like interessert i den, det må jeg ærlig innrømme. Eller, jeg var interessert i at den ikke skulle stikke meg. Og jeg må nok ha sett ganske rar ut, mens jeg tilsynelatende gikk helt i min egen verden og prøvde å unngå vepsen, uten å se meg for da jeg gikk over veien. Vepsen virket forøvrig ikke fiendtlig, eller som at den hadde tenkt til å stikke meg. Til mamma sa jeg den egentlig bare ville følge meg hjem.

Men ja, jeg kom meg til legen – og jeg har fått sovet litt i dag. Jeg har igrunn tilbragt hele dagen i senga. Det er planen for morgendagen også. Planene for søndags ettermiddag er avlyst, og jeg kan vurdere om formen er god nok til å gå i kirken på morgenen.

Du?

Hei. Ville du si noe?

Jeg liker ikke at du tenker at jeg straffer deg, fordi du ikke gikk i kirken forrige søndag. Hva var det Toril sa til deg, tidligere i kveld?

Hun sa at jeg må huske på at hjemmet mitt også er hellig. Og at jeg er en kirke i meg selv. Ja, så sa hun nettopp det du tok opp nå. At jeg ikke blir straffet fordi jeg ikke går på messe.

Du er ikke bare en kirke. Du er en katedral! Og de tvangstankene kan du bare legge bort. Selvfølgelig liker jeg at du går i kirken på søndagen. Men hvis det blir så tvangspreget at du MÅ på messe, enda du er nedsyltet i virus og bakterier, er det ikke oppbyggelig. Da er det destruktivt. Dessuten er det ikke hensynsfullt overfor de andre i menigheten, eller prestene. Å komme dit med basiluskene dine og risikere å smitte alle som mottar kommunion. Det må du jo tenke litt på. Dermed sier jeg at søndagsplikten er satt på vent til du føler deg bedre. Nå skal du få lov til å fortsette innlegget :)

Takk, Jesus. Da gjør jeg det!

Ok, så jeg er syk. Det var en av dere som problematiserte at jeg i utgangspunktet trodde dette var en spirituell influensa. Og det gjør jeg faktisk fortsatt. Jeg er så godt som aldri syk. Og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg gikk på antibiotika. Men det er lenge siden. Grunnen til at jeg tror denne sykdommen også er av spirituell karakter, i tillegg til fysisk, er at jeg alltid har tanker om de bakenforliggende spirituelle mekanismene når noe skjer. For ingenting er tilfeldig. Og spirituelt eller somatisk – det ene trenger ikke utelukke det andre.

Det er snakk om vekst. For at sjelen skal bli slik den er ment å være, trengs noen slike runder gjennom flammene. Mentale og psykiske utfordringer er én ting. Men fysisk sykdom kan også ses som en slik foredlingsprosess.

Min utfordring i hverdagen er at jeg gjør altfor mye. Jeg har tenkt at det går bra, fordi jeg ikke sover om natten. Så da bruker jeg den tiden alene med Jesus – med Han jeg giftet meg med. Men utgangspunktet for løftene jeg har avlagt, er at jeg skal bruke hele dager alene med Gud; hele dager på bønn og meditasjon. Og der kan jeg virkelig bli flinkere. Natt til torsdag gjorde jeg en avtale med Gud. Jeg sa til ham at dersom jeg får hørselen tilbake på begge ørene, lover jeg at jeg skal være veldig selektiv med hva jeg bruker tiden min på. At jeg skal begynne å ta løftene på alvor i større grad, og faktisk være en nonne som ikke bor i et kloster, med alt det innebærer.

Og mer enn noe kan denne runden med fysisk sykdom hjelpe meg til å roe ned tempoet. Jeg kan ikke gjøre annet enn å tilbringe hele dager alene med Jesus, sånn som ting er nå. Håpet er at jeg kommer inn i en god rytme, og viderefører denne roen inn i hverdagen – når jeg ikke er syk. Helt avslutningsvis deler jeg det jeg skrev til han som kommenterte på dette med at jeg trodde det var en spirituell influensa.

Natt til i dag hadde jeg en hoste som nesten gjorde meg gal. Hver eneste gang jeg pustet, ble halsen irritert, og jeg måtte hoste. Etter å ha ligget sånn i noe som føltes som flere timer, bestemte jeg meg for å prøve å løse det slik jeg løser alt som plager meg. Jeg skrudde av tankene. Det var visst det som skulle til. Jeg opplevde at hosten forsvant og at halsen ikke var irritert lenger, så lenge jeg klarte å ha det helt stille i hodet mitt. Men så fort det kom en tanke, for de kommer jo, ja da kom det et host også. Nå har jeg hostesaft, men det betyr ikke at jeg ikke skal bruke denne teknikken i natt også. Det var alt. God natt og god helg.

- Månebarn (og litt Jesus)