20. okt, 2019

Krigføring

Jeg begynte på et innlegg tidligere i dag. Det var forferdelig depressivt, og speilet hvor synd jeg synes på meg selv. Og hvor stressa jeg er for at sykdommen jeg har skyldes noe annet, noe langt mer alvorlig. Jeg ble satt til å gjøre noe annet enn å skrive blogg, da ordene stoppet opp. Da tok jeg en dusj, tørket håret, og satt på en vaskemaskin. Nå er klærne hengt opp, og jeg er igrunn på et litt lystigere sted. Det handler om en bagatell. Men en bagatell jeg føler er fra Gud.

Ser dere hva jeg har i hånden, på dette bildet? Det er en gullstjerne. Disse har dukket opp rundt meg, de siste ukene. Og jeg har faktisk ikke noe som helst, som avgir slike. At jeg fant en sånn, nå i dag, føltes som en hyggelig oppmuntring fra Han jeg giftet meg med. At han med denne sier noe sånt som: «Jeg vet du er redd, stressa og sliten, gullet mitt. Du fortjener en medalje! Her har du i det minste en gullstjerne, for at du skal vite hvor stolt jeg er av deg, og hvor tapper jeg synes du er. Fortsett å kjempe, du er snart ferdig med denne kampen».

For en kamp er det. Er det ikke helsa, så er det tankene om at jeg ikke bare er syk – men at jeg har fått en dødelig og uhelbredelig sykdom. Ja, det er tankene. De er så ekstremt vonde og så ekstremt inntrengende, nå for tiden. Og særlig om natten. I natt signaliserte Jesus at han nesten er litt irritert på meg, som faktisk tror på disse sinnssvake vrangforestillingene. Han sa: «Hvis du skal være ‘min’, fordrer det at du ikke lar Satan styre tankeaktiviteten din, og dertil følelseslivet ditt». Så har jeg fått et motto, et mantra, eller det de spirituelle kaller en affirmation. Den er ganske rett frem, og lyder slik: «Gud er ingen løgner».

Gud lyver ikke. Men det er det tankene mine prøver å få meg til å tro. At alle forsikringer, alt han lover meg, bare er løgn fra ende til annen. Når jeg er fanget av disse tankene, føler jeg hele verden er i ferd med å rase sammen rundt meg. Det betyr både min verden, min umiddelbare virkelighet, men også hele Jordkloden. At enden virkelig er nær. Og det er ikke slik jeg egentlig tenker. Jeg har masse håp, både for min egen og for verdens fremtid. Bare ikke når jeg lar Satan danse tango med sinnet mitt.

Så foregår det slik, mens dette står på. At jeg tenker ti negative tanker, og føler jeg holder på å drukne i håpløsheten jeg kjenner på. Men på ett tidspunkt klarer jeg å skru av tankene og lytte til Gud. Da kommer det en følelse. En følelse av klarhet. Plutselig innser jeg at alle de negative tankene bare er løgn, og at Sannheten er å finne i stillheten. Sannheten som er nettopp dette: Gud er ingen løgner.

Og kanskje føler jeg meg egentlig mye bedre. Kanskje er det bare mitt venstre øre som gjør at jeg føler meg så syk. For det er helt tett. Jeg hører absolutt ingenting på det syke øret. Det merket jeg i dag, da det ringte på døren nede. Jeg tok opp porttelefonen med høyre hånd, og la den til venstre øre – slik jeg alltid gjør. Men jeg hørte faktisk ingenting. Personen som ringte på vet hvilken etasje jeg bor i og kjenner rutinen, så det var jo ikke noe jeg måtte høre. Det var bare litt ekkelt å kjenne på hvor halvdøv jeg faktisk er.

Og bare for å nevne det, så kommer jeg til å holde avtalen min med Gud – uansett om jeg får hørselen tilbake eller ikke. Avtalen som var at jeg skal roe ned tempoet betraktelig. Holde meg hjemme, sammen med Han jeg giftet meg med. For jeg har jo fine dager sammen med Jesus, enda jeg er midt i århundrets slag – på innsiden. I går kom jeg over en tekst som var veldig dekkende for det som foregår nå. Ikke bare for meg, men for veldig mange av menneskene på Jorden. Det stod rett og slett dette: «World War III is a spiritual war».

Kanskje er det mer enn noe jeg som kjemper. Uten at hva ‘alle andre’ driver med er så relevant. Vi er alle sentrum i vårt eget univers. Kanskje vil det at jeg har håp, være nok for at mitt univers blir et godt sted å være – for alle. Kanskje må jeg flytte fokus bort fra verden, bort fra frykt for ikke bare min egen fremtid, men alles, og over på Sannheten. Sannheten som er dette:

Gud er ingen løgner.

Det var alt.

- Månebarn