28. okt, 2019

En blå, blå mandag

Gud løy! Han løy om hvor gullstjerne-glitteret kommer fra. Han sa de små stjernene kom fra ham, at de var små belønninger for når han synes jeg har gjort en god jobb. Men sannheten skulle vise seg. Det er en av nøkkelringene mine som drysser stjerner. Den har form som et hjerte med vinger, og inneholder ganske riktig noen små, og noen litt større, gullstjerner – av typen som har dukket opp rundt meg de siste dagene. I dag har jeg funnet fire av dem – og jeg har lokalisert hvor de kommer fra. Det er to hull i nøkkelringen, som gjør at stjernene en etter en faller ut. Skuffelsen var til å ta og føle på. Ikke så mye fordi stjernene ikke er magiske eller noe i nærheten av små mirakler. Men fordi… Gud løy(!) Hvis han lyver om dette, hvilken garanti har jeg for at han ikke lyver om de virkelig viktige tingene?!

Jeg var så skuffa da jeg oppdaget det, at jeg gikk til butikken og kjøpte en hel, liten bøtte med is (vanilje og cookie dough). Og jeg kjøpte en pose med sjokolade. Nå ‘spiser jeg følelsene mine’, som man sier på engelsk. Ok, jeg spiser ikke så mye. Jeg spiste halve bøtten og satt sjokoladen i en skål på bordet (etter å ha spist fire biter). Og nå er jeg igrunn stappmett. Humøret er fortsatt ikke helt slik jeg foretrekker. Jeg tror ikke trøstespising funker så godt for meg. Jeg har brukt hele dagen på kontemplasjon, uten at jeg har ‘nådd Nirvana’. Dette var er riktig blå mandag, skal jeg være helt ærlig.

Det eneste lyspunktet fikk jeg da jeg snakket med en søt jente jeg kjenner. Hun fortalte meg at bloggen min hjelper henne, når hun har det vanskelig. Det var en uendelig fin tilbakemelding å få. Og jeg fikk den på en dag jeg trengte det mest. Kanskje det er derfor jeg satt meg ned for å skrive til dere, nå i kveld. I håp om at bloggen min vil hjelpe også meg, nå som jeg har det vanskelig. Det skal sies at skydekket letter så fort jeg ‘løfter opp røret’ og tar kontakt med Jesus. Og jeg har jo gjort det – bare for å ‘legge på’ og prøve å ikke tenke. Dermed konstaterte jeg at dette heller ikke var dagen for meditasjon.

*ring ring*

Hallo?

Jesus her. Vil du flytte samtalen hit?

Vil jeg det?

Ja, det vil du ;)

Greit. Vil du ha en dialog eller en monolog?

Begge deler, tenkte jeg.

Javel. Hva vil du snakke om?

Tankene dine om at jeg lyver om de virkelig viktige tingene.

Gjør du det?

Hva tror du?

Akkurat nå ville det ikke overrasket meg.

Akkurat nå er du på helt feil frekvens.

Det trenger du ikke fortelle meg.

Hva gjør man da?

Lukker dokumentet og skrur av PCen, og spiser mer is?

Tull og tøys. Gi meg ordet, så skal jeg rydde opp i kaoset inni deg.

Hun har ikke så mye annet valg, har hun vel? Vær så god!

Mange takk :)

Jesus sier
Apokalypsen kryper inn under huden på Andrea. Håpløsheten har hoggtenner og klør, og biter og klorer seg fast i sinnet hennes. Andrea klarer ikke nyte tryggheten og vissheten om at jeg forsørger henne; at jeg dekker alle hennes behov. Andrea er formørket av tankene om at ‘alt’ henger i en tynn tråd. Paradokset er at disse tankene dukket opp fordi Andrea gav etter for frykten og lot være å gjøre noe hun virkelig hadde lyst til.

Du er ikke her i verden for å kjempe evige kamper mot frykt og tungsinn. Dette skal være et godt liv. Og når du klarer å tenke at du faktisk har et godt liv – da er det nettopp det du får. Du er fullstendig og gjennomgående trygg. Du er ‘under min paraply’, og det er alt du trenger å vite. La detaljene være opp til meg. Har jeg ikke sagt deg at den eneste oppgaven du har, er å nyte reisen?! Vi avslutter her, men du skal få en visjon som du kan tegne. Det betyr at dere – leserne – kan sjekke ut det ferdige resultatet senere i kveld. Takk for oss!

- Gud og hans brud