30. okt, 2019

En kald skulder til frykten

Jeg har på meg en nyydelig kjole. Den er hvit og rosa, og har kalde skuldre. Hvorfor har jeg pyntet meg i dag? Jeg skal i bursdag. Den skjønne lille jenta jeg er gudmor til fyller to år i dag. Alex og jeg er invitert hjem til mammaen hennes, for å feire henne. Men først skal vi møtes på Bekkestua for å kjøpe gave. Vi er usikre på hva vi skal kjøpe, men sjansene er store for at vi finner den perfekte gaven. Sjansene er også store for at jeg får Alex til å ta et bilde av meg i kjolen min – så dere får se hele. Stay tuned.

I går kveld konstaterte jeg at soverommet mitt er magisk. Det var veldig påfallende, egentlig. Hele dagen i går gikk jeg rundt og var redd og stressa. Jeg var redd for alt det verden prøver å få meg til å være redd for. Gærne verdensledere, uforutsigbart klima, det å være økonomisk avhengig av et system som melder om stadig flere nedskjæringer. Slike ting. Da jeg gikk og la meg, sa jeg til Gud at det egentlig ikke gjør så mye om flyet jeg skal ta i januar neste år, faller ned fra himmelen. Men Gud smilte litt lurt, og ba meg bruke noen minutter på å prate med ham.

Og det tok ikke fem minutter, engang. Så var jeg ‘på plass’. Å ligge i en varm seng, stirrende på bildet jeg har malt av Jesus, samtalende med ham – er visst alt som skal til. Etter å ha hatt hodet i en mørk sky hele dagen, og ikke øynet noe håp, trengte jeg visst bare å løfte hodet noen meter – og se at solen definitivt skinner over skydekket. Det ble en veldig god avslutning på dagen. Og jeg vet så godt hvem som fortjener æren for det. Personlig er jeg ekspert på å begrave meg i katastrofetanker. Så er det Jesus da. Han er ekspert på å vise meg at han er langt større enn noe problem, enn noen katastrofe.

Jeg leste en tekst i dag, som gav gjenlyd i sjelen min. Jeg skal gjengi den – på engelsk:

«So it doesn’t really matter what is going on with the negative aspects, the game or the manipulation because when you recognize that you are a creator being, you can change your version of reality. When enough of you decide that you want a different version of reality, then a brand new timeline is created followed by a change in the current events leading to a brand new world. And that is what ascension is all about.»

Kort forklart handler denne teksten om at vi, menneskeheten, skaper vår virkelighet. Og at når mange nok av oss forstår dette, vil fremtiden vår se helt annerledes ut – enn hva vi blir manipulert til å tro. Derfor er det så uendelig viktig å ha håp. Vi kan fremskaffe en nydelig verden – bare ved å håpe på en nydelig verden. Mer enn noe er dette viktig for meg. Fordi jeg hjemsøkes av tanker om fortvilelse og håpløshet, undergang og ødeleggelse. Sinnet mitt er en slagmark, og kampen er tilsynelatende endeløs.

Så har vi Gud, da. Han minner meg på noe som skjedde for en stund siden. Han minner meg på det i så stor grad at han ber meg tatovere det på kroppen. Ikke bokstavelig talt – jeg tror ikke jeg skal ha flere tatoveringer. Uansett da. Det som skjedde var at jeg lå i senga og mediterte. Så ble jeg grepet av angst for fremtiden. Da sa stemmen til Gud: «Har du glemt det?!», etterfulgt av en visjon; en visuell beskjed. Jeg fikk rett og slett se et skrevet ord. Hvilket ord? Ordet «Gudskraften».

Hver eneste gang jeg gripes av motløshet, minner Gud meg på dette. Han minner meg også på at vi som er i lyset egentlig er helt immune mot verdens kaos og ødeleggelse. En drøm jeg hadde illustrerte dette på en fin måte. Jeg drømte at alt det ‘verden’, eller ‘han som er i verden’, prøvde å gjøre mot meg, var helt forgjeves. Som om pilene falt til bakken før de i det hele tatt ble skutt. Drømmen var et fint bilde på hvordan vi som er i lyset lever side om side med onde krefter – uten å egentlig rammes av disse kreftene.

I går forsøkte jeg meg på å skrive blogg to ganger. Begge forsøkene ble forkastet. Jeg var ikke på rett sted mentalt. En kveld og en natt, og en rolig morgen, i hellig enhet med Han jeg giftet meg med – var visst det jeg trengte, for å gi dere en oppdatering. Nå skal jeg bruke en time på kontemplasjon, før jeg glad og fornøyd setter kursen mot Bekkestua. Er det én ting jeg skal be om, når jeg nå skal be til Gud, så er det kake. Både fysisk og metafysisk. Jeg tror igrunn at ‘Kaken’ er så langt fra en løgn som du kommer. Det var alt.

- Månebarn

PS: Sjekk ut tegningen jeg laget på mandag!