31. okt, 2019

En ny Himmel og en ny Jord

I dag har jeg også på meg en nydelig kjole. Den er hvit med sorte ermer. Ermene er laget av tyll. Jeg fikk den gode ideen å ta på meg en sort genser under kjolen, slik at den kan brukes nå når det er kaldt – og ikke bare om sommeren. Det mest påfallende ved kjolen er ikke de morsomme ermene eller det kule snittet. Men dekorasjonen på brystet. Det er nemlig et kors. Hvorfor har jeg tatt på meg en kjole som skriker ‘Jesus’? Fordi det er nettopp det jeg skal gjøre, nå i kveld. Jeg skal lovsynge Jesus av full hals(!) Anledningen er et arrangement som dukker opp på facebooken min fra tid til annen: Tverrkirkelig Lovsangskveld. Dit skal jeg med en venninne som betyr uendelig mye for meg. Det fineste ved vennskapet vårt er uten tvil at vi begge forstår den andre, når vi snakker om hvor stor plass Jesus tar i livene våre.

Noe annet som skjer, som ikke kan sies å være like hyggelig, er det jeg skal i morgen formiddag. Da er det begravelse for en slektning som dessverre gikk bort i forrige uke. En dame som har betydd mye for meg, og som jeg har en hel del gode minner med. Mamma fant fram et gammelt bilde, som lå på profilen til slektningen min på facebook. Der satt jeg, bestevenn og lillesøster og sov i baksetet på en bil. Meg i midten, og de to andre med hodene sine hvilende på skuldrene mine. Det var en utrolig fin tur, og også bestevenn minnes denne slektningen med godhet. Jeg synes det er veldig trist at hun har gått bort, men jeg vet hun hadde et godt, rikt og meningsfylt liv. Og så vet jeg at hun har kommet til et sted nå, hvor hun kan gå så mange og lange fotturer som hun bare vil. Det var nemlig noe hun elsket.

Det skjer noe annet i morgen, også. Etter minnestunden drar jeg enten alene hjem, eller sammen med mamma, og regner med jeg bare har ‘tiden og veien’ før jeg skal videre. Jeg må skifte ut av den svarte kjolen jeg skal bruke i begravelsen, og over i en lang, hvit kjole. Anledningen er noe som har vært planlagt helt siden i sommer; noe Alex veldig gjerne har lyst til å ha meg med på. Vi skal i operaen. Vi skal ikke se en tradisjonell opera, men vi skal høre en klassisk symfoni spilt av et symfoniorkester. Med kor og full pakke. Det er Mahlers 8. symfoni, hvis det sier dere noe. Det sier ikke meg så mye, men Alex mener dette er en flott anledning for meg å bli introdusert for klassisk musikk. De to gangene jeg har hørt Oslo Filharmonien sine gratiskonserter på Slottsplassen, har jeg uten tvil hatt gode opplevelser. Men å sitte innendørs i en så flott bygning som Operaen i Oslo er, tror jeg vil være langt sterkere. Gitt at jeg liker musikken, da.

Jeg har igrunn gode dager nå. Det er fint å være Månebarn, med alt det medfører. Særlig fint er det å ha en Jesus å prate med, når jeg ikke får sove. Jeg innser, igjen og igjen, at de eneste problemene jeg har, er tankene om at det kan komme til å oppstå problemer. I natt fikk jeg en visuell beskjed; en visjon. Jeg tenkte en katastrofetanke (for de kommer jo med jevne mellomrom), og så fikk jeg se et bilde av meg selv sittende i en sånn bunker som noen graver ned i hagen sin, i påvente av katastrofe og ødeleggelse. Egentlig en svær silo under bakken. Det var ikke nok med at jeg satt i bunkeren. Jeg fikk også se at hele englehæren stod rundt meg og beskyttet meg. I tillegg til flere dimensjonelle barrierer – slørene som skiller dimensjonene. Når jeg titter ut av vinduet nå, er det fint lite ved det varme lyset som vitner om katastrofe og ødeleggelse. Når jeg stikker hodet i sanden og bare fokuserer på min umiddelbare virkelighet, har jeg ikke ett problem i verden. Paradokset er at jeg forholde meg til verden utenfor bunkeren. Det er jo den jeg ber for på en daglig basis.

Kanskje er en av mine største utfordringer å be for verden, uten å ta inn over meg og påvirkes av alt det grusomme som skjer. Når jeg tar all grusomheten inn over meg, blir min verden skummel og uvennlig. Og i tider hvor ‘alt’ er så usikkert, er det desto viktigere å omfavne og sette pris på det som er godt, den tryggheten og medgangen jeg opplever i det daglige. Det er viktig for meg å ha håp. Det er viktig for meg å holde fast på tanken om at Gud er god, at han har en god plan – enda så mørkt det kan se ut. «Den dagen du mister håpet, er kampen tapt», går som et refreng i bakgrunnen, når jeg tenker vonde tanker. Dersom de fanatiske løftene faktisk er sanne, vil jeg ikke merke noe som helst negativt, når Jordkloden skriker i fødselssmerter og en ny Himmel og en ny Jord tar form. Dersom de fanatiske løftenefaktisk er sanne, vil verden forvandles og bli til Paradis på Jord rett foran øynene mine – uten at jeg må gjøre noe annet enn å nyte reisen. Min utfordring er å nyte et liv med så mange usikkerhetsmomenter. Å ‘gi det til Gud’, og satse på at resultatet er et godt ett. Ja, det var egentlig alt.

- Månebarn