2. nov, 2019

Musikalsk klimaks

Hei, verden! Det har vært stille fra meg i et par dager. Sist dere hørte fra meg var vel på torsdag, da jeg skulle på Tverrkirkelig lovsang med min gode venninne. Det har skjedd en god del siden da. Og jeg bør vel forsøke å dele noe av det med dere. Til å begynne med kan jeg nevne at lovsangskvelden var over all forventning. Vi sang ikke bare Oceans (Where Feet May Fail), som er favoritten over alle favoritter. Vi sang også den sangen som kan sies å være favorittsalmen min. Nemlig Deg å få skode. Både jeg og venninnen min syntes utvalget av sanger den kvelden var helt perfekt. Det ble en utrolig fin kveld. Høydepunktet var selvsagt Oceans; en sang jeg har drømt om å synge i lovsang siden jeg hørte den første gang i 2016. Dessuten var det et helt gospelkor som ledet lovsangen. Dobbelt bønnesvar, med andre ord. Figuren her fikk jeg forresten av venninnen min. Når sant skal sies var også denne et bønnesvar. Og første detalj i noe jeg planlegger å lage i gangen min. Mer om det etterhvert.

Etter sterke gudsmøter i Filadelfia, kom moren min og hentet meg. Hun hadde med seg to pizzastykker til meg – begge to vegetar. Noen ganger vet hun hva jeg trenger, uten at jeg må spørre. Kjøreturen gikk fint, og snart var vi fremme i Østfold – der hun bor mesteparten av tiden. Da vi stoppet ved nærmeste matbutikk, oppdaget jeg at det hadde skjedd noe i nærheten av en katastrofe. Hva da? Jeg hadde glemt å gi bankkortet til venninnen min tilbake før jeg forlot henne i Filadelfia. Hun hadde nemlig sendt det med meg, da jeg sa jeg skulle kjøpe meg en kaffe. Det ble ikke noe drikke på noen av oss, da kiosken var stengt. Og nå hadde jeg klart å ta med kortet hennes til Østfold. Jeg ringte og sa som sant var: «Det har skjedd en stor katastrofe!». Utfra måten jeg sa det på, tror jeg venninnen min ble beroliget da jeg forklarte at ‘katastrofen’ var at jeg hadde bankkortet hennes.

Dermed måtte jeg gjøre om på planene mine for fredagen. Jeg hadde jo egentlig tenkt til å dra hjem etter begravelsen, for å skifte fra svart til hvit kjole. Det som skjedde var i stedet at jeg deltok i begravelsen og den påfølgende bespisningen, uten å stresse med tiden. Det var forresten en fin minnestund, sterk og rørende på samme tid. Jeg har ikke for vane å gråte i begravelser. Det gjorde jeg ikke nå, heller. Men det betyr ikke at jeg ikke er trist. Det er alltid trist når noen dør. Men enda anledningen var sørgelig, så var det veldig fint å treffe store deler av slekten. Så har jeg jo tanker om at jeg kommer til å møte slektningen min igjen, i livet etter livet. Personlig tror jeg ikke noe tar slutt, når du dør. At det i stedet er en overgang fra én tilstand til en annen. Den tilnærmingen gjør kanskje at sorgen over noens død ikke blir like stor.

Da vi brøt opp og sa hadet etter snitter, kaffe, kaker, taler og sang, ble jeg kjørt til togstasjonen i Fredrikstad. Så var planen å komme meg til Oslo, for å begi meg ut på den mest strabasiøse ferden jeg har vært på, på lang tid. Jeg måtte komme meg til der hvor venninnen min befant seg, levere fra meg bankkortet, for deretter å komme meg tilbake ned til sentrum og Operahuset. Hvordan gikk det? Det gikk akkurat. Så ‘akkurat’ som noe har gått, noen gang. Jeg brukte opp alt av krefter; jeg hadde ikke én meter til overs. Men det gikk. Jeg fikk levert fra meg kortet, og jeg rakk forestillingen i Operaen. Jeg rakk til og med å drikke en velfortjent kaffe før konserten begynte. Og enda jeg ikke fikk skiftet til min lange, hvite kjole – som jeg egentlig hadde planlagt å bruke – var nivået av perfeksjon bemerkelsesverdig. Det mest perfekte var forøvrig hvordan jeg, i aller siste etappe av ferden ned til Operaen, fikk full funksjon i beina. Så slapp jeg å se funksjonshemmet ut, når jeg skulle være fin og kulturell.

Hva er det å si om Mahlers symfoni nummer 8? Eller nærmere bestemt min opplevelse av konserten? Jeg tror ikke jeg har hatt en musikalsk opplevelse som denne, noen gang. Ved den første satsens finale skjønte jeg at klassisk musikk ikke er kjedelig. Så var det to satser, da. Og finalen i andre sats… gjør meg tom for ord. Da publikum begynte å klappe, var jeg så satt ut, perpleks og overveldet at jeg ikke klarte å gjøre noe som helst. Nesten så det å skulle løfte hendene og klappe, ikke var en bevegelse verdig den reaksjonen jeg opplevde. Mer enn noe er jeg takknemlig overfor Alex, som har jobbet så hardt for å introdusere meg for klassisk musikk – for å tenne den flammen i meg. Kjære Alex Atreyu: Vær så snill å ikke slutte med å ta meg med på slike konserter(!)

Så må jeg legge til noe. For å få kabalen til å gå opp, var jeg nødt til å la sekken min stå igjen i mammas bil. Skulle jeg tatt den turen jeg tok i går, med en sekk på ryggen, ville det nok ikke blitt like perfekt. Dessuten fikk jeg høre at det ikke var bemannede garderober i Operaen. Jeg valgte derfor å la sekken bli igjen i Østfold, og dro til Oslo med bare en liten, sort veske. Der var det ikke plass til tannbørsten min, engang. Å mangle både tannbørste, PC, sminke og hårbørste – er ikke en situasjon jeg er i så ofte. Heldigvis bestemte jeg meg for å ta mobilladeren med i lommen på kåpen jeg brukte i går. Hvis ikke ville jeg nok følt at timene fra jeg våknet i dag, og frem til mamma kom med alle tingene mine, var noe i nærheten av steinalderen. Sier hun mest på spøk – men innrømmer at hun er *litt* for avhengig av mobilen. Det var alt – nå skal jeg pusse tennene mine(!)

- Månebarn